Sannhetsvitnet

En høyesterettsadvokat tester korttrikset. Hva skal vi egentlig tro?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var i grunnen et syn i seg selv: Høyesterettsadvokat Cato Schiøtz fører sannhetsbevis for Snåsamannens klarsynthet i beste sendetid på NRK. Tidligere denne måneden har han gjort det samme på Bokmessa, samt i biografien til Ingar Sletten Kolloen. Hva skal vi egentlig tro? Står jula til påske?

DENNE JULA ligger biografien om Joralf Gjerstad under titusener av grantre. Ingar Sletten Kolloen tok en sjanse da han sa ja til å skrive 83-åringens historie. Det kunne blitt et gedigent mageplask. Fra biografier om Knut Hamsun og Tor Jonsson til en såkalt helbreder på Snåsa. Fra finkultur til folkekultur, fra ren poesi til trolldom. Alle vet at det er livsfarlig å lefle med det mystiske og okkulte, bare se hvordan det gikk med Märtha Louise. Hadde Snåsamannen blitt plassert i reolen for alternativ litteratur i bokhandelen, ville den nådd sitt segment, men den ville vært steindød blant kultureliten og de med definisjonsmakt. Det samme ville Kolloen vært. Det må Kolloen ha visst da han sa ja til å skrive boka.

MEN NÅ sitter han her på Redaksjon én, omkranset av Joralf Gjerstad selv, Cato Schiøtz og Torunn Janbu, president Den norske legeforening. Men er vi vitne til to verdensbilder som braker mot hverandre? Nei. Det vi ser er en omfavning av Gjerstad, som nå er renvasket og akseptert, filtrert ut fra de kyniske healerne, utropt til en tvers gjennom hederlig og god mann. Selv legeforeningen tror på evnene hans. Janbu tror Gjerstad får fram livsgnisten i folk: «Det er mye jeg ikke forstår, og det aksepterer jeg». Cato Schiøtz, for øvrig nær venn av Kolloen, går lenger: Han sier at Gjerstad kan lese kort, det har han selv bevitnet. Han forteller at Gjerstad så at kona hans hadde skjeve hornhinner, enda hun ikke visste det selv. Og da, sier antroposofen og juristen Schiøtz: «Om Joralf Gjerstads klarsynte evner kan det bare være teoretisk tvil og den som ikke tar det innover seg, mener jeg står i en ubegrunnet skeptisk hengemyr».

MEN STOPP litt, hvem befinner seg i den skeptiske hengemyra, om ikke akkurat – takk og lov vil noen si – akademia. To professorer og en forsker skriver under på innlegget i Morgenbladet, som for å gi ordene sin nødvendige vekt: «For de fleste forskere vil det fortone seg omvendt. Det er kun en fjern teoretisk mulighet for at Gjerstad for eksempel kan lese kort på denne måten. Det foreligger nemlig flere vitenskapelige undersøkelser om slike evner, og ingen har klart kunststykket under kontrollerte betingelser». Slik strør Per Brandtzæg, Jo Bruusgaard og Kristian Gundersen nødvendig salt i salgsmaskineriet til forlaget. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, er Snåsamannens helbredende hender en påminnelse om at vitenskapen ikke har kommet til veis ende. Hvis vi skulle dra den slutningen, vil forskningen stanse.

KOLLOEN TÅLER uansett malurt i sølvbegeret. Han har gjort jobben, og mer enn det. Han unngikk å bli tilsmusset av den alternative kulturen; en allianse med juss og fagfolk bidro tvert om til å løfte fenomenet Snåsamannen inn i et stuerent felt. Joralf Gjerstad spådde selv 75.000 solgte eksemplar. For en gangs skyld tok han feil - det ble 90.000. Den feilmarginen kan forfatteren trolig leve godt med.