Sans for samling

Tida har arbeidet for store norske konserners kunstsamlinger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Åpningssøndagen besøkte over 1000 mennesker Henie Onstad Kunstsenters utstilling av 60 høydepunkter fra samlingen til DnB NOR, banken som også er senterets nye sponsor. Tallet forteller om stor oppmerksomhet omkring en type kunstsamling som de siste åra har fått fornyet aktualitet og status, og som derfor er et interessant fenomen å problematisere. Der kunstsamling en gang først og fremst beskjeftiget kirke, konger og etter hvert et aldrende borgerskap med penger det ikke riktig visste hvor det skulle plassere, er samling og sponsing, særlig av avantgardistisk samtidskunst, de siste åra blitt et tegn på høy kulturell bevissthet og et våpen stadig flere bedrifter griper til i kampen om kunder og kroner internasjonalt.

DNB NOR, hvis samling består av rundt 12 000 arbeider, utmerker seg imidlertid ikke med noen utpreget dristig profil: Utstillingen viser et utvalg i all hovedsak grundig kanonisert norsk kunst - fra Hans Gude til Kira Wager. DnB NOR-mønstringen er starten på en serie Henie Onstad-utstillinger av viktige kunstsamlinger, de fleste av dem fra gigantene i næringslivet: Til neste år vises samlingen til Nordea, nok en bank. Deretter følger Norsk Hydro og Storebrand. Innimellom følger to andre samlingstyper: Den legendariske museumsmannen Pontus Hulténs samling, og samlingen til Universitetet i Oslo.

FREIAS BERØMTE Munch-verker til tross, er tradisjonen for såkalt «corporate collecting» mindre velutviklet i Norge enn for eksempel i USA, der kunstsamling, i tillegg til offentlig godvilje, har innebåret skattefordeler. På 1980-tallet var japanske selskaper sentrale i tiårets voldsomme boom i kunstmarkedet. DnB NORs samling er eksempel på at utviklingen i næringslivet gjør det vanskelig for bankene å føre streng kontroll med innkjøpene sine: DnB NOR er resultatet av mer enn 200 fusjonerte banker, hvorav mange har hatt hver sin smak. Ofte har det vært den ansatte som selv har vært spesielt interessert som har ledet kunstforeninger og -innkjøp; først i de seinere år er det blitt vanlig å benytte profesjonelle kunsthistorikere og -handlere til å bistå valgene. DnB NOR pynter seg, i likhet med mange bedriftssamlere, med å påpeke parallellen til Medici-familien i renessansens Firenze, kunsthistoriens mest berømte bankiersamlere. Men samlingen er nokså tilfeldig sammensatt gruppe kunstverk som banken på samme tid skryter av at er «demokratisk og folkelig».

KONSERNENE samler ulikt: Nordea konsentrerer seg om dristigere samtidskunst. Storebrand prioriterte midt på 1990-tallet å bygge opp en systematisk kunstsamling, etter mange år med mer tilfeldige innkjøp. Forsikringskonsernet konsentrerte seg om maleri og fotografi, mens Telenor har utstyrt hovedkvarteret sitt med stedsspesifikke verk som ikke lett lar seg flytte. Felles har konsernene en motivasjon som trolig er atskillig mer instrumentell enn filantropisk: Å bygge et tidsriktig og dynamisk renommé utad. Samtidig er samlingene begrunnet med et ønske om utsmykking og glede for de ansatte. Om det etter fusjonen blir et lykkelig ekteskap mellom de betydelige samlingene til Hydro og Statoil, gjenstår å se.