Sårbar blomst

SVs argumentasjon for tvungen underlivsundersøkelse er feig og falsk, skriver Marte Michelet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Det er ingen grunn til at jenters kropp skal være mer tabu- og skambelagt enn gutters», skriver Audun Lysbakken på sin blogg. Han er nestleder i SV, og leder for partiets programkomité som nå, etter lange interne dragkamper, går inn for obligatorisk underlivssjekk av alle skolejenter.

De mener vel. De vil stanse den groteske skikken med kjønnslemlestelse. De vil avsløre seksuelle overgrep.

Men: De kommer ikke rundt at landets gynekologer og leger er sterkt imot, fordi det overhodet ikke finnes noen medisinsk begrunnelse for å kikke opp i underlivet til alle jenter. Med gutter er det anatomisk annerledes, man må sjekke om testiklene er på plass. Leger og gynekologer vet også at de aller fleste seksuelle overgrep ikke etterlater synlige spor, og mener at en slik undersøkelse dermed vil skape falsk trygghet.

De velmenende kommer heller ikke rundt det faktum at én obligatorisk sjekk er meningsløst. Som både helsedirektoratet og organisasjonene som jobber mot omskjæring påpeker: Omskjæringen kan bare utsettes. Hvis tiltaket skulle være effektivt måtte det gjennomføres hvert år fra jenta er 0 til 18, og det er det bare de virkelig ekstreme som går inn for.

Så kan man tenke at man bør gjennomføre engangssjekken likevel, fordi noen tilfeller av omskjæring og overgrep tross alt vil bli avslørt. Men, som Rådet for legeetikk og en rekke menneskerettseksperter har konkludert med, vil en tvungen underlivsundersøkelse være i strid med enkeltindividets rett til å bestemme over egen kropp, og i strid med grunnleggende etiske prinsipper for legers virke. Man skal ikke, og kan ikke, beordre samtlige skolejenter å spre beina, bare for å sjekke.

Siden det ikke finnes noen holdbar medisinsk begrunnelse, og det ikke finnes noen holdbar preventiv begrunnelse, har en helt annen argumentasjon begynt å bre om seg.

Nå handler underlivssjekk plutselig om å bekjempe tabuet rundt det kvinnelige kjønnsorganet. Denne ideen oppsto som et svar på puritanistiske og reaksjonære argumenter om at jenters underliv er «hellig». Det er bra at den typen argumentasjon har møtt motstand, men hvordan har man gått derfra til å begrunne underlivssjekk med at det er et anti-tabu-tiltak? Innbiller virkelig SVs programkomité seg at et obligatorisk statlig pålegg om å få kjønnsorganet undersøkt er den beste måten å bekjempe puritanismen på? Jeg tror heller at det er en feig måte å forsvare vedtaket på.

Skammen og tabuet rundt det kvinnelige kjønnsorganet er innvevd i vår kultur. Vi har ikke engang ord for det, annet enn kliniske uttrykk eller skjellsord. Et slående eksempel på hvor vanskelig vi har for å snakke om det, kommer fra Inga Marte Thorkildsen, helsepolitisk talskvinne i SV, som sier at underlivssjekk kan «bidra til en avmystifisering av denne lille blomsten som er så sårbar og unevnelig.» Snakk om avmystifisering…

Å fjerne den skammen og angsten som Thorkildsen her viser fram, skjer ikke gjennom at helsesøster, bak lukkede dører, ser om det er noe galt med deg. Det er ulogisk at en tvungen sjekk vil bidra til å normalisere og avdramatisere jenters forhold til eget underliv. Det er større grunn til å tro at det vil virke motsatt, gjennom å gjøre alle jenters kjønnsorganer om til åsteder for kriminaletterforskning.

Den seige endringsprosessen for å få vekkpuritanismen må skje i offentligheten, i kulturen. Jeg skulle gjerne fått laga en ny utgave av Trond-Viggo Torgersens «Kroppen vår», med store kvinnelige kjønnsorganer i pappmasjé og filt flytende rundt på skjermen.

Vi bør dessuten gjenoppta 70-tallsfeministenes idé om å finne opp et nytt, brukbart ord for det kvinnelige kjønnsorganet. I Sverige har de gjort det, der er «snippan» blitt en del av dagligtalen. Dette burde være en jobb for Språkrådet, man kunne invitert skolene til å være med i prosessen.

Når det gjelder omskjæring burde SV puste med magen og ta en kikk på alt det gode arbeidet som allerede gjøres, i stedet for å krisemaksimere og prøve å score billige politiske poenger på noe som risikerer å være kontraproduktivt. For alt tyder på at de tiltakspakkene som allerede er iverksatt faktisk fungerer, og at ting går i riktig retning.

Vi blir ikke kvitt verken kjønnslemlestelse, overgrep eller tabuer over natta, og feminismen må ikke reduseres til et hyl om stadig mer kontroll og straff.