Sårt og stilsikkert

Sårt og stilsikkert om å innvie andre i sin egen dramatiske historie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

To ensomme mennesker blir naboer. Mannen og kvinnen bærer på hver sin historie som tynger. En historie de setter sin stolthet i aldri å bry andre med.

Toril Brekke har gjort klokt i å velge en enkel ramme og i stedet gi plass til et rikt innhold over flere tidsplan. Dramatikken ligger i hva som skjer når fernissen revner. Det lenge skjulte kommer ikke ut akkurat slik de to hadde tenkt. I begynnelsen ser det stygt, rart og forvridd ut. Var det slik? Det gjør vondt, de skammer seg. De skulle holdt på tausheten! Men de søker hverandre igjen, kan ikke la være å la historien folde seg ut og fly fritt.

Det som framstår som frie tankesprang fra personene, holder Brekke stramt i tøylene. Leseren opplever ikke bare å være i trygge hender, men også å virkelig slippe inn til menneskene. Spenningen ligger vevd tett inn i samtalene, og vi er med tankene som løper av sted med dem, mens munnen kanskje snakker om noe helt annet. Dette har Brekke et usedvanlig godt grep om. Hun får samspillet til å klinge som musikk. Språket er knapt, ordene er valgt med omhu. Rytmen i setningene brukes aktivt, stemningene skifter raskt fra dur til moll.

Opprullingen av fakta har ikke fokus, det er prosessen som er viktig. Visst kommer det fram at kvinnen var kommunist og skammer seg, mens mannens traume er fra andre verdenskrig. Men jeg leser ikke dette som Brekkes oppgjør med tidligere politiske sympatier. Det vil være å snevre inn de potensielle leserne til spesielt interesserte. Brekke skriver heldigvis slik at temaet hennes er allmenngyldig.