Sats på disse, Semb!

Eirik Bakke, John Arne Riise og Trond Andersen inn på laget. Solskjær og Flo i et tettere samarbeid på topp. Stikkord for videre norsk landslagsframgang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er viktig at debatten om Norges utviklingsmuligheter har et edruelig utgangspunkt. Det er grunn til å minne om følgende:

  • Norge har kvalifisert seg til tre av de fire siste sluttspillene.
  • Vi slapp inn ett mål i EM-sluttspillet, og vi fikk få store målsjanser i mot oss.
  • Vi var bare ett mål fra å avansere til kvartfinalen i EM.
  • Vi har hatt skadeforfall som ville svekket enhver EM-nasjon.
  • Og Norge har aldri konkurrert på et høyere nivå enn i EM.

Men: Vi klarte ikke å prestere som forventet. Vi scoret bare ett mål, skapte få sjanser, for mange spillere var ute av form, og motstanderne lyktes i for stor grad med mottrekkene.

Debatten bør starte omtrent der. Og da handler det ikke om radikale endringer i forhold til grunnfilosofien. Mer om nyanser og naturlige utviklingstrekk:

  • Tre utskiftninger i førsteelleveren.
  • Større aksept for å holde ballen i laget når motstanderen er i balanse, og dermed vilje til litt høyere risiko.
  • Og et bedre utviklet samarbeid mellom Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær.

Smittende

Eirik Bakke bør umiddelbart dyrkes fram som Norges nye sentrale midtbanespiller. Han har alle nødvendige kvaliteter: Luftstyrke, overblikk, pasningsferdigheter og en smittende holdning til duellspillet.

Semb burde ha fulgt Dagbladets råd, og forsøkt Bakke i denne rollen før EM startet.

John Arne Riise er foreløpig litt ustrukturert og overambisiøs i stilen, men med landslagssjefens tillit kommer også den taktiske klokskapen. En naturlig landslagsspiller framover.

Begrenset

Trond Andersen er et like naturlig midtstoppervalg. Ballsikker, og med evnen til å avansere i banen og være konstruktiv. Erik Hoftun har de samme egenskapene. Begge kan gi midtstopperrollen et kreativt innhold. Jobben har i for stor grad begrenset seg til å vinne dueller og slå ballen lengst mulig av gårde.

Ønsket om større risiko handler mye om nettopp midtstoppernes rolle. Og om at Norge i større grad må våge å holde ballen i laget når motstanderen er i balanse. Klarer vi å bryte opp litt av forutsigbarheten, så skaper det større uro hos motstanderen, og enda større effekt av den langpasningen som likevel kan komme. I EM klarte aldri Norge å finne alternativer til den lettleste langpasningen fra bakerste ledd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Redusert

Tanken på å ha fire spisser på banen samtidig virket spennende. Og Nils Johan Semb skal ha ros for at han var villig til å omsette tanken i handlinger.

Men i praksis var forsøket mislykket. Norge fikk for mange avsluttere - og for få tilretteleggere.

Rulleringsprinsippet på topp falt heller ikke heldig ut. I stedet for at Norge til enhver tid hadde en eller flere avsluttere som dukket opp i overraskende posisjoner, sleit de tre med å tilpasse seg de skiftende rollene.

Semb må heller utvikle et tettere samarbeid mellom de to som fortsatt har status som landets beste: Flo og Solskjær. Fleksibiliteten bør økes, slik at Norge i større grad kan opptre med to spisser - litt avhengig av motstander og kamputvikling.

Men hvis noen har glemt det: Det er den norske grunnfilosofien som har gjort at vi med den største selvfølgelighet snakker om Norge som en helt naturlig del av det ypperste sjiktet i fotballverdenen.