Saudi ut av rekka

Forholdet mellom USA og Saudi-Arabia blir stadig mer anstrengt. Kanskje forlater amerikanske soldater saudiarabisk jord, slik Osama bin Laden ønsker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- SAUDI-ARABIA risikerer å bli isolert bak et teologisk jernteppe, sier den kjente amerikanske senatoren Joseph Lieberman.

- USAs politikk i Midtøsten fører ikke til fred. USA står alltid på Israels side. Det holder ikke, sier Saudi-Arabias etterretningssjef, den mektige prins Nawaf bin Abdul Aziz.

Misstemningen mellom Washington og Saudi-Arabias hovedstad Riyadh er åpenbar om dagen. USA er i ferd med å miste sin viktigste allierte i Persiabukta. Det kan få politiske og økonomiske konsekvenser.

DET ER SNART 70 år siden kong Abdul Aziz ibn Saud tillot amerikanske oljeselskaper å lete etter olje i den saudiarabiske ørkenen. Siden den tid har de to landene vært allierte. Men det har vært et merkelig politisk og økonomisk ekteskap.

USA er demokratisk og markedsliberalt. Saudi-Arabia har et autoritært kongedømme som styrer de økonomiske interessene. Som voktere av islams hellige steder Mekka og Medina forfekter kongehuset en rigid tolkning av islam som på mange områder ikke står tilbake for det tidligere Taliban-regimet i Afghanistan. Men i dobbeltmoralens navn har USA både godtatt at saudiarabiske kvinner ikke får kjøre bil, og at bøddelens sverd så godt som ukentlig kapper hodet av dømte forbrytere.

Inntil 11. september.

DET KOM SOM et sjokk på amerikanerne at 15 av de 19 flykaprerne som sto bak terroraksjonene i New York og Washington, var fra Saudi-Arabia. Det neste sjokket var at så mange saudiarabere åpenbart har sympatier for sin landsforviste landsmann Osama bin Laden. En hemmelig USA-rapport henviser til en undersøkelse foretatt av den saudiarabiske etterretningstjenesten. Her skal 95 prosent av de spurte, utdannede menn i alderen 25 til 41 år, ha sagt at de støtter bin Ladens sak. Det er også en kjent sak at bin Laden og hans soldater mottar stor økonomisk støtte fra grupper i Saudi-Arabia.

Da Saddam Hussein invaderte Kuwait i august 1990, var forholdet mellom USA og Saudi-Arabia på topp. Det saudiske kongehuset fryktet at deres land ville bli Saddams neste mål, og tillot stasjonering av amerikanske soldater. Det var noe folk som Osama bin Laden og hans al-Qaida-nettverk likte dårlig. Den hellige krigen mot USA har ikke minst sin bakgrunn i at amerikanske soldater «vanærer» de hellige stedene Mekka og Medina ved sitt nærvær i Saudi-Arabia. Det er et argument som også har vunnet gjenklang blant vanlige saudiarabere.

VED SIDEN AV å utkjempe hellig krig mot USA har bin Laden også som mål å styrte kong Fahd og alle brødrene og halvbrødrene hans. Egentlig burde det vært god nok grunn til at kong Fahd nok en gang hadde søkt militær støtte i Washington, men al-Saud-dynastiet står ikke lenger så sterkt på hjemmebane som det en gang gjorde. Nå må det balanseres for å holde opposisjonen i sjakk.

Hadde USAs president George Bush hatt et litt mer balansert syn på konflikten mellom israelerne og palestinerne, kunne det kanskje gått litt bedre i forholdet til Saudi-Arabia. USAs planer om å ta det endelige oppgjør med Saddam Hussein i Irak faller heller ikke i god jord i Riyadh. Saddam er ikke den samme trusselen mot kongedømmene i Persiabukta som han var for ti- tolv år siden.

DET KOMMER STADIG spekulasjoner om at Saudi-Arabia ønsker at de 5000 amerikanske soldatene skal forlate landet. Foreløpig er slike meldinger dementert, men dementiene er langt fra overbevisende. Målsettingen for USA må eventuelt være at soldatene trekkes ut på en måte som ikke gjør Osama bin Laden til seierherre. Det blir neppe lett.

For USA har det vært en stadig større belastning å støtte det reaksjonære regimet i Saudi-Arabia. Det vi ser nå, er en amerikansk nyorientering, ikke minst på det energipolitiske området. USAs interesse for de store gass- og oljeforekomstene i Kaspihavet og Sentral-Asia er økende. Det medfører at USA får nye venner blant de tidligere kommunistlederne som nå styrer land som Aserbajdsjan, Turkmenistan, Kasakhstan og Usbekistan med autoritær jernhånd.