Savnet fellesskap

Hva gjør vi når verden synes å rakne og alle holdepunkter forsvinner? I Norge roper vi på billigere kjøtt og bensin.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sitter jeg i et tog som står stille og ser toget på naboplattformen begynne å bevege seg, har jeg et par sekunder følelsen av at det er mitt tog som kjører, mens det andre står stille. Dette bruker den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman som ett av mange bilder på livsopplevelsen i en verden der selve hjemløsheten synes å være på flyttefot, der anything goes og man derfor klamrer seg til det nære og kjære - om det så er kroppen og sunnheten, det fellesskapet som «alltid var før», som han skriver, eller sin egen etniske, kulturelle og nasjonale gruppe.

I Cappelens upopulære skrifter har nylig Zygmunt Baumans siste bok kommet ut, «Savnet fellesskap ». Den er skrevet spesielt for denne serien, er oversatt av Kari Marie Thorbjørnsen og er forsynt med forord av førsteamanuensis Per Bjørn Foros og etterord av førsteamanuensis Arne Johan Vetlesen. To av Baumans bøker, «Moderniteten og Holocaust» og «Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser», er tidligere kommet i Vidarforlagets Erasmus-serie, «Moderniteten og Holocaust» representerer et av Baumans klareste og skarpeste oppgjør med modernitetens tro på plan, byråkrati, sentralstat og styring. Baumans tese er at de nazistiske utryddelsesleirene ikke var rester fra en mørk fortid, men en konsekvens av troen på at mennesket er et produkt av samfunnet som kan og bør formes til samfunnets beste: De som ikke blir eller er slik samfunnet krever, bør utryddes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som jøde fra Mellom-Europa, født i 1925, har Bauman hatt et nomadisk liv så vel konkret som intellektuelt. Familien flyktet til Sovjetunionen da Hitler angrep Polen. Bauman ble kommunist, sluttet seg til den polske eksilhæren og var med i kampene om Berlin. Han håpet på en militær karriere, men ble demobilisert på grunn av sin jødiske bakgrunn. Han studerte sosiologi og ble universitetslærer i Warszawa. Etter hvert stilte han seg stadig mer kritisk til den kommunistiske ideologien, og under innflytelse av hendelsene i Praha i 1968, leverte han inn sitt medlemskort i partiet, noe som førte til avskjed fra universitetet. Bauman emigrerte til Israel og seinere til England, der han siden 1971 har vært professor i sosiologi ved universitetet i Leeds.

Mens «Moderniteten og Holocaust» er et oppgjør med det velregulerte, for ikke å si overregulerte, samfunnet, tar «Savnet fellesskap» for seg fortvilelsen og utfordringene i et samfunn der all oversikt synes å ha blitt borte. Baumans grunnholdning er den samme. Hans kritikk formuleres fra den enkeltes ståsted, hans anliggende er ikke å gi svar, men å søke dem. I holocaustboka påpeker han at bare mangfoldig informasjon kan bevare menneskeligheten og sikre ulydighet hos samvittighetsfulle byråkrater: Når staten blir den høyeste moralske autoritet, må vi frykte den lovlydige mer enn lovbryteren. I «Savnet fellesskap» hevder han at det ikke er skråsikkerheten, men tvilen som garanterer moralen.

Blant alt Baumann tviler på og kritiserer, står troen på det multikulturelle samfunn i fremste rekke. Ikke fordi han er motstander av mangfold. Han reagerer mot at alt blir stilt på lik linje og alle kulturuttrykk skal være like verdifulle. De tilsynelatende radikale som forfekter den like gyldigheten blir de multinasjonale konsernenes allierte. De forvandler verdivalg til forbruksvalg. Slik det i den markedsliberale ideologien er like bra om man produserer syngende doruller eller livsviktig medisin, bare profitten er stor, og slik det moderne samfunnet reduserer borgeren til konsument og propaganderer pengenes og ikke menneskenes frihet, reduserer de multikulturelle romantikerne sosiale forskjeller til kulturelle.

De er godt hjulpet av følelsen av at en selv er det eneste faste punktet i en flytende verden. Vi har bare det forestilte fellesskapet å holde fast ved. Det er mer mitt enn vårt: «Den moderne tro sier nok at alle kan bli hva de vil, men den samme troen sier ikke at det går an å bli en som aldri har vært annet enn det han er,» skriver Bauman som skulle han ha det norske uttrykket «annengenerasjon innvandrer» i tankene.

Tro mot sitt tvilende prosjekt setter ikke Bauman fram løsninger, men virvler opp en sky av fortvilte paradokser og problemer. Den foreliggende boka gir ingen fasit, men er et eggende utgangspunkt, også til å forstå det pinlige i den politiske kappestriden i et av verdens rikeste land. Å diskutere verdier og strategier som både kan bevare den enkeltes rettigheter og åpne mot de andre, er et utrygt og usikkert prosjekt. Da er det lettere å lukke øynene og skrike etter det velkjente, om man så ikke finner annet å rope på enn mer bensin og kjøtt for penga.