Savnet fellesskap

Arbeiderklassen savner fellesskapsverdiene. De ser til innvandrerne, og misunner dem, skriver Unn Conradi Andersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN GANG for lenge siden, passet vi barna våre, stelte de gamle, og lot bestemor bli boende hjemme – til hun døde. Den tid er forbi. Nå lever vi i individualismen tidsalder, og har verken tid eller mulighet. Ett sted dyrkes likevel fortsatt disse verdiene: Hos innvandrerne i drabantbyene.

Nå kommer ny forskning som viser at arbeiderklassen misunner innvandrerne familiefokuset. Sosiolog Anders Vassenden har intervjuet og observert majoritetsnordmenn i to innvandringstette drabantbyer i Oslo. Han har forsøkt å se hvordan holdningen til ikke-vestlige innvandrere er knyttet til samfunnsklasse. Han kom opp med et overraskende funn i sin doktorgradsavhandling:

BLANT ARBEIDERKLASSEN, som stemmer Frp, Ap og SV, gis det uttrykk for at de verdsetter innvandrernes familiebaserte lojalitetssystem. Noen forteller at familiesamholdet minner dem om egen barndom i Norge. En av informantene sier at innvandrerne «lever en lykkeligere familietilværelse enn mange nordmenn». Andre sier at nordmenn har mye å lære av innvandrerne når det gjelder eldreomsorg. Nostalgien gjør seg sterkest gjeldende blant dem som er avhengige av trygd til livsopphold, og som av samme årsak har mer tilgjengelig tid enn andre, skriver Vassenden.

MED ANDRE ORD: De befinner seg hjemme på dagtid, de observerer innvandrernes storfamilier, og de merker seg hvordan de tar vare på hverandre. De ser respekten for de eldre. De kjenner på et savnet fellesskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I boka «Tett inntil dagene» forteller Mustafa Kan om hvordan det går mot slutten for hans mor. Hun har kanskje noen måneder igjen. Familien vil at hun skal dø hjemme, så de går i turnus; ektefelle, søstre, svigerinner, sønner og barnebarn. Kan skriver: «Vi vil ikke bryte den sirkelen av omsorg som vi fikk i oss med morsmelka: foreldrene pleier barna sine i livets begynnelse, barna pleier foreldrene i livets sluttfase». Hvorfor lyder dette som et ekko fra en annen tid?

DET FINNES grovt forenklet to typer menneskelig samværsmodeller. Et nærsamfunn preget av nære og tette relasjoner. Som i en familie eller slekt, der båndene menneskene imellom er varige og gjerne emosjonelle. Dette fellesskapet tilskrives tradisjonen, og det faller seg helt naturlig.

Som et speilbilde av dette samfunnet finnes det en markedsstyrt modell: Et samfunn preget av instrumentell orden, og mennesker som drar økonomisk nytte av hverandre. Interessen for et fellesskap med andre er gjerne rettet mot de sidene av individet som er lønnsomme, for eksempel konsumentrollen eller arbeidstakerrollen. Det kommer vel ikke som en overraskelse at vårt samfunn, i alle fall til viss grad, nærmer seg det siste.

SAMTIDIG GIR vår samfunnsmodell noen opplagte fordeler, som ingen ønsker å reversere. Når familiens tømmes for omsorgsoppgaver, frigis blant annet muligheten for likestilling. Kvinner trenger ikke lenger droppe karriere til fordel for barna. Ektemenn som ikke håndterer sin syke kone, kan få hjelp. I vårt samfunn er det velferdsstaten, ved sykehjem, barnehage og skole, som tar seg av disse oppgavene. Også i Vassendens materiale gjenspeiles denne dobbeltheten: I majoritetens øyne framtrer også gruppelojaliteten som et tveegget sverd. Fordømmelsen av patriarkatet; generasjons – og ekteskapsmakt over minoritetenes unge er unison.

MEN OGSÅ velferdsstatens medalje har en bakside: Noen faller utenfor. Særlig gjelder dette eldre kvinner, som husker den stillingen de hadde nærmiljøet i etterkrigstida. Rollen er borte. De står utenfor arbeidslivet, og har ikke det sosiale nettverket som en arbeidsplass tilbyr. Den tidligere resepsjonisten Frøydis, som nå er uføretrygdet, sier det slik: «Vi har så mye å være takknemlige (overfor innvandrere) for. Og jeg syns jo, når det gjelder det å ta seg av familien og de eldre, tenk om vi kunne hatt det sånn og tenkt sånn her!»

Det bemerkelsesverdige med disse forskningsfunnene, er at den gruppen som kanskje har blitt ansett å være mest rasistisk, i dette tilfelle har et mer sammensatt syn på innvandrere enn andre samfunnsklasser. Så er det kanskje opp til alle oss andre å trekke en lærdom ut av dette materialet: Nå er det vi som må videreføre den sosiale samvittigheten overfor mennesker som av ulike årsaker faller utenfor. Det koster ikke mer enn en tur over til naboen.