Scene og sal

Like før jul meldte Statistisk sentralbyrå at nordmenns utgifter til kultur nå er større enn matutgiftene. Har vi endelig nådd den tilstand Karl Marx så som den ideelle? Fisker om morgenen, bonde om dagen og filosof om kvelden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Statistikernes tall stemmer godt overens med et overflatisk inntrykk fra hovedstadens kulturliv. Det er fullt i Konserthuset enten Oslo-Filharmonien spiller Mozart eller Mahler. Det er fullt i Trefoldighetskirken når kor og orkester istemmer Bach. Det er fullt på alle forestillinger i Operaen og Nationaltheatret, men også på Victoria, der Mari Maurstad har sitt enmannsshow.

Men kultur er ikke et isolat som kan beskyttes, som kulturminister Ellen Horn sier. Det er like typisk at det er stor tilstrømning til kafeene. Byrådsleder Erling Lae i Oslo vil vel si at dette er et nytt eksempel på at vi har gjenerobret byen. Og i en viss forstand har han rett. Rundt kafébordene befinner diskursene seg, den offentlige samtalen, snakkemåtene, kommunikasjonsprosessene. Dette er de moderne salonger, slik de er kjent fra 1800-tallets nasjonsbygging, nå med urbanisten Erling Fossen i rollen som Maren Sars, født Welhaven - for dagens utgave av Døleringen - vår tids førstegenerasjons Oslo-borgere.

KULTURKAPITALISMEN er et av den moderne økonomiens ekspansive områder. Kulturen er blitt økonomisert, og dermed mindre avsondret fra livet ellers, ja, den er på mange måter det moderne samfunns viktigste uttrykk. Denne etterspørselen etter kultur henger sammen med oppløsningen av de gamle strukturer som tidligere ga livet mening. Friheten har gjort oss rotløse når de gamle identiteter er i oppløsning.

Hver dag, ja flere ganger pr. dag, kreves det av oss at vi tar valg vi ikke trengte å gjøre før. Vi skal ta beslutninger om hva slags telefontjenester vi vil ha, hvilke TV-kanaler vi ønsker i huset, hva vi skal gjøre med sparepengene, hvilke typer forsikringer vi skal tegne. Det kreves av oss at vi følger med på børsnoteringene for å vite hvilke aksjer vi skal kjøpe eller selge. Når vi skal ha selskap, må vi velge viner, og er vi usikre, må vi velge vinbøker før vi går på Polet. Ja, vi må ta stilling til om vi skal fortsette å være gift som i fjor, eller om vi skal prøve noe annet.

VI STÅR DAGLIG overfor et stort register av valg, det finnes knapt en etablert kanon på noe felt. Design, bestikk, danderingen av maten, alt av interiør er en daglig utfordring til vår evne til å velge. Valgfriheten i det moderne samfunn kan fortone seg som en belastning. Det var mye enklere da institusjoner tok valgene og du ikke hadde så mange alternativer, da Postverket brakte posten, Televerket ga oss telefonen og E-verket strømmen, da staten sto for sparingen og sørget for ett religionsvesen, ett NRK og noen enkle utdanningsveier, og selskapslivet ble bestemt av reglene i «Skikk og Bruk». Hvordan skal vi få orden på de evige motsetninger som livet stiller oss overfor, og som driver oss til uro, usikkerhet og fortvilelse? Hvordan skal vi greie oss når Gud og staten rakner og religionen eller politikken som samfunnets sentrum blir borte?

JO, DA MÅ VI SØKE identitet og begrunnelse innenfra, i opplevelser, i følelser. Det er jo i bunn og grunn teknologiske endringer og globaliseringen av kapitalen som skaper utrygghet og forandringer. Da kan ikke tryggheten søkes i det ytre, den må søkes i en selv. Man må finne seg selv ved å skape seg selv, som sosialantropologen Marianne Gullestad har formulert det. Dette er nettopp hva kulturopplevelser gir oss. Derfor utvider vi kulturbegrepet til alt som vekker følelser. Vi lytter inderlig til Herborg Kråkeviks «Blåmann, blåmann, bukken min», og selv bedriftsledere blir utesket hva de føler når de har tatt et grep. I hverdagen oppsøker vi kurs i matlaging og innredning. Der de gamle opplysningsorganisasjonene ga kunnskap for å erobre staten, brukes dagens kurs og foredrag til å kultivere hjemmet og privatsfæren og de mellommenneskelige relasjonene. Og mens gamle kulturinstitusjoner som Universitetet har problemer med sin identitet, kan folk hente sin litterære inspirasjon i den utvidete kafékulturen eller Bokbadet, der kunnskapsutveksling er blitt small talk. For i det moderne kulturliv er scenen flyttet ned i salen.