Scenekunstner i særklasse

Navn: Kjersti Holmen Alder: 42 Yrke: Skuespiller

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kjersti Holmens første rolle etter Teaterskolen var i komedien «Mannfolk» på Oslo Nye. På den tida - i 1981 - skulle alle politisk korrekte scenekunstnere helst spille politisk teater, aller helst på Hålogaland Teater i Tromsø. Komedier var ikke stuereint. Kjersti Holmens spilte komedie, endog mann. Det ble strålende kritikker og stappfulle hus.

Før det hadde hun som så mange andre gledesspredere spilt revy på Grefsen skole. Men alt som barn hadde hun bestemt seg: Det var skuespiller hun skulle bli. Hun vokste opp på Vettakollen, Oslos beste vestkant, i det hun kaller en vanlig familie. Siden har hun og hennes to søstre bygd og bor i den tidligere store hagen. Etter et år på folkehøyskole var hun helt sikker på yrkesvalget. Hun kom inn på Teaterskolen på annet forsøk.

Nå har hun i over tjue år gått fra en suksess til en annen. Hun har gjort alt: Komedie, tragedie, revy, fjernsyn, film. Nesten alltid har kritikkene vært gode, ofte glitrende. Et foreløpig høydepunkt er Ludvig Holbergs «Den stundesløse» på Nationaltheatrets hovedscene, hvor kritikerne overgår hverandre i superlativer. «Hylende morsomt...oppsetningen har gjort Holberg mye morsommere enn han egentlig er,» skriver Hans Rossiné her i avisa, mens Aftenpostens Jan E. Hansen i sin tittel slår fast at Holberg hyller Holmen.

«Talentet hennes er ugjendrivelig; hennes sceniske nærvær har denne naturlige klarheten rundt seg som hele tiden tiltar seg spillerom og oppretter lydhørhet på rollefigurens, tekstens og talentets vegne. Det «naturlige» er hennes kunst,» skriver Hansen også.

Klart hun skulle få Aase Byes ærespris. Klart hun skulle ha Amanda-prisen. Og det var ikke falsk beskjedenhet som fikk Wenche Foss til å si at «som kunstner blir Kjersti Holmen større enn jeg noensinne har vært». Men Holmen tar kritikken med fatning. Selv er hun sin hardeste kritiker. I et intervju sier hun at hun alltid er kritisk mot seg selv. For man skal ha noe å strekke seg etter. Ved å sitte ned og være fornøyd, kommer man ingen vei.

Hun har lest, og hun har tenkt. Mer enn de fleste. Litteratur utvider virkeligheten, hevder hun helt korrekt. I bøkene sanker hun bilder og foretar reiser mens hun ligger på sofaen. Hun går inn i menneskene hun leser om og lever deres liv. Det likner litt på teater.

Men det er teatret som er hennes lidenskap. Gå dit og opplev selv!