Se, de diskuterer!

Rune Slagstads bok om de nasjonale strateger toner ut i en liten piruett om dagens debatterende offentlighet: Det politiske univers er delt mellom byråkratisk komitépolitikk og populistisk mediepolitikk. Han håper Stortinget vil reformere seg selv slik at den politiske diskusjon igjen blir én, med Stortinget i politikkens sentrum.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om dette kan man si at det er uttrykk for en nostalgisk vending mot den førparlamentariske tid, til Slagstads helter Fredrik Stang og Anton Martin Schweigaard, og med sterkt islett av elitisme. Men det kan også være forsøk på å svare på en utvikling der Stortinget er parkert som en av mange delarenaer for den offentlige debatt. I dag snakker politikerne mer eller mindre med seg selv, mens markedet og ekspertene bestemmer. TV og radio er underholdningsarenaer for moralsk farget utspill- og kampanjepolitikk. Men nå har Stortinget tenkt å ta Slagstad på ordet. I morgen kveld inviterer stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl til en politisk debatt i stortingssalen der standpunktene ikke er komitébehandlet og der argumentene etter forutsetningene skal tale for seg selv.

  • Ingen må ha forventninger om at det dermed skjer en revolusjon. Utgangspunkt for debatten vil fortsatt være partienes program og omforente standpunkter. Vi får ingen fri debatt blant filosofer og andre skjønnånder. Men jeg føler meg sikker på at veggene i stortingsbygningen tåler en slik åpen diskusjon, borte fra komitérom, korridorer og stortingsrestaurant, uten innstilling og votering. Debatten skal ut til folket, men for sikkerhets skyld har NRK valgt NRK2 der seerskaren er liten og eksklusiv. Egentlig burde begge de store kanalene ha overført anledningen. For stortingspresident Kolle Grøndahl har jo presentert det hele som et alternativ til fugleberg-diskusjonene i «Holmgang» og «Redaksjon 21».
  • Det er naturligvis lenge siden folkerepresentasjoner var reelle «delibererende» forsamlinger, der det politiske talent fikk utvikle seg brynet i en kontinuerlig strid om standpunkter. Den som på teoretisk grunnlag har holdt fram dette ideal i vår tid, er den tyske filosof og sosiolog Jürgen Habermas. For vel et år siden sto han på talerstolen i Universitetets Aula i Oslo og talte om «det kommunikative samfunn», der beslutninger skulle springe ut av en åpen diskusjon og ikke avgjøres som en interessekonflikt der makten veies opp på vekt, og der beslutninger avgjøres gjennom betaling og befaling.
  • Politikkens retorikk foregår på to plan: et reelt og et strategisk. I vårt system er det reelle forbeholdt de lukkede rom, mens talerstolene, den i stortingssalen eller i TV-studio, brukes for å presentere det som allerede er ferdigdiskutert i korridorer, over telefon, i bøttekott og komitérom. Problemet for politikerne er at en stadig mer opplyst offentlighet vet at det er slik, og at det som sies er noe som politikerne vil ha fram, mens det også er noe de ikke vil skal fram. Og jo mer regi det er på debatten, desto mer tilslørende er den. Dette vet vi, og vi tror ikke de sier alt. Men når det er slik, er det ikke rart at folk sovner i TV-stolen, at de ikke fornyer sine partimedlemskap, at de sitter hjemme på valgdagen. De vet at debattene er skuebrød, og at Per Ståle Lønning bare er ute etter gjørmebryting. En reell debatt i stortingssalen vil kunne endre dette, åpne prosessene og avsløre politikernes virkelige dagsorden.
  • Dagens politiske former er resultat av 100 års demokratisering, som omdannet den fritt diskuterende representative forsamling til et parlament, med partier av tilnærmet ideologisk og politisk samstemte grupper som kjerne. Det var de politiske partienes styrke at de brakte massene inn i politikken og ble talerør for sosiale og politiske ryggmargsreflekser hos folk flest. Stortinget ble en arena der du trengte ressurser for å gjøre deg gjeldende, og ressursene var noe man skaffet til veie i form av stemmer. I dag tenker folk selv, og dermed svekkes partienes rolle, og Stortinget fylles med mer individuelt handlende og velutdannede politikere. De fleste har stått på og sittet under katetere i årevis. I den forstand er det reetablert en slags førparlamentarisk situasjon. Og det er med dette som utgangspunkt jeg ikke ser bort fra at morgendagens forsøk på å gjenskape Stortinget som en diskuterende forsamling kan lykkes. For begynner representantene først å snakke fritt, kan det øke appetitten.