Se framover, Slagstad

Da jeg leste Rune Slagstads opprop til næringslivets «nasjonale strateger», slo det meg: Hva ville skje om han en gang fikk ansvar for å prøve ut sine tanker i den virkelige verden?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stat og kapitalisme

  • Professor Rune Slagstad skrev 15. desember at staten er den desidert største og rikeste kapitalist i Norge i dag, men at den mangler ideer og ambisjoner.
  • Slagstad mener det statlige handlingsrom knapt har vært større enn i dag, til tross for globaliseringen. Han er sterkt kritisk til næringslivets kapitalister, som han mener fremmer egenånd framfor samfunnsånd.

    Les Slagstads artikkel

Problemet for Slagstad er ikke løsningene han forfekter, men tiden han lever i. Det er lett å si seg enig i Slagstads kritikk av grådighet, manglende samfunnsansvar og kortsiktighet i den moderne og globale kapitalismen. Mye av det som foregår rundt omkring på styrerommene i disse tider har ofte ikke annet siktemål enn å maksimere aksjonærenes, rådgivernes og opsjonstunge direktørers kapitalgevinster. Dette gjelder like mye i selskaper der staten er aksjonær, og det er ingen forskjell mellom norske og utenlandske eiere. Men når den gamle ny-marxisten Slagstad nå til og med velger å identifisere seg med Senterpartiets demonisering av «utenlandske kapitalinteresser» (Odd Roger Enoksen, «Hva står på spill?», Aftenposten 17.11.), er det åpenbart igjen behov for å spørre som Marx ville ha gjort: Kan endringene i samfunnets basis - produktivkreftene og produksjonsforholdene i økonomien - overhodet forenes med det slagstadske rop om «sterk statlig styring»?

RENT BORTSETT FRA at man må spørre om det er noen andre strategiske hjerner Slagstad kjenner til enn de som har fått utfolde seg i forbindelse med eierskapet av Statoil, forretningsbankene og Telenor, mener jeg at hans tanker om staten som «samfunnsformende» kapitalist overser to fundamentale samfunnsendringer. Den ene er at de grunnleggende materielle forholdene som økonomien, teknologien og klimaendringene er i ferd med å bli globale, samtidig som politikken og institusjonene med folkelig legimitet fortsatt hovedsakelig er nasjonale. Problemet er ikke at næringslivets ledere har sluttet å tenke nasjonalt, som Enoksen postulerte i sin kronikk, men snarere at bare de færreste som ennå har tatt konsekvensene av at utfordringene - og mulighetene - er globale. Bare én av fire ledere i norsk næringsliv oppgir at de tar hensyn til global konkurranse i sitt daglige arbeid. Hvis dette fortsatt er virkelighetsoppfatningen i bedriftene, er det ikke overraskende at vår akademiske og politiske elite sitter enda mer fast i de kjente mentale kartene. Men også det vil endre seg raskere enn vi tror, for eksempel den dagen man oppdager at morgendagens multietniske og globalt orienterte studenter er mer opptatt av satellittoverførte nettforelesninger av nobelprisvinneren Amartya Sen om Gandhi og globale kunnskapsregimer enn Slagstads glitrende forelesninger om Schweigaard og nasjonale kunnskapsregimer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN ANDRE transformasjonen som finner sted i basis, er det vi kan kalle den nye kunnskapsøkonomien. Det hjelper lite at staten har mye naturressurser og kapital, når verdiskapningen i den nye økonomien blir mer og mer avhengig av den nye produksjonsfaktor: Kunnskap, kompetanse, kreativitet. Bedriftenes viktigste strategiske aktiva kontrolleres ikke lenger av bedriften, men befinner seg i hodene til - og relasjonene mellom - menneskene innenfor og utenfor bedriftene. Det er i møtet mellom den globale økonomien og kunnskapsrevolusjonen at den nye virkeligheten trer frem. Maktforholdene i økonomien er i ferd med å snus på hodet, uten at vi ennå har oppdaget det. Et museklikk eller to kan være nok til å underminere «eiernes» eller statens visjoner: Vips, så er bedriftens kjernekapital engasjert av en konkurrerende bedrift eller etablert i egen virksomhet. På samme måte som kapital, informasjon og kunnskap beveger seg fritt over landegrensene uten nasjonale myndigheters kontroll, går bedriftens intellektuelle kapital ut og inn av «bedriftsportene» uten eiernes og ledelsens kontroll. Slik nasjonalstatene blir tvunget til å forlate sin regulerings- og styringspolitikk, blir også bedriftenes eiere og ledelse tvunget til å bryte opp hierarkiene og satse på tillit og motivasjon om de vil beholde nøkkelressursen, bedriftens ansatte. Det er her, og ikke i den mye omtalte globaliseringen eller Internett-revolusjonen, vi etter min mening finner kimen til de «revolusjonære» omveltninger som trolig vil finne sted i det 21. århundre. Hvis ikke de store konsernene, institusjonene og organisasjonene endrer seg radikalt, vil de rett og slett bli oppløst og erstattet av nettverkslignende organisasjoner og små, men globalt orienterte og medarbeidereide kunnskapsbedrifter.

DISSE ENDRINGENE tilsier at det neppe vil være mulig for staten å leke «nasjonal strateg». Når Slagstad med henvisning til professorpolitikerne Aschehougs og Brochs engasjement leker med tanker om statlig regisserte strukturgrep i finanssektoren, er det nærliggende å minne om hva som skjedde da to store norske finanskonsern slo seg sammen i fjor. De ansatte i det ene selskapets megleravdeling som hadde motsatt seg fusjonen sa kollektivt opp, opprettet et nytt meglerhus med nye eiere - og flere av kundene fulgte med. Hvor mange nøkkelmedarbeidere og kunder vil de statlig eide forretningsbankene miste dersom staten skulle tvinge gjennom en «strategisk fusjon»? Men at kapitalen blir hjemløs betyr ikke at eierskap blir uviktig, eller at man bør akseptere «slakt» av bedrifter i strid med ledelse og ansatte - det være seg av Aker RGI, Universitetsforlaget eller Saga Petroleum. (I Irland har man de siste uker vært opptatt av at det er det norske Telenor, hvis eiere normalt er meget opptatt av å beskytte nasjonale interesser, som forsøker å gjennomføre et fiendtlig oppkjøp av en av landets teleoperatører.) Når tradisjonelle eierbånd brytes opp og eierkapitalen «anonymiseres», kan bedriftene styrke det langsiktige eierskap gjennom ordninger med medeierskap for ledelse og ansatte - slik vi nå ser at Selmers ansatte og ledelse satser på i kampen mot å bli kjøpt opp av NCC. Kravet til eierkapitalen og bedriften må være at den opptrer ansvarlig , ikke «nasjonalt». Når for eksempel Cisco nylig lanserte det humanitære megaprosjektet «Netaid», viste det ikke bare at Internett er en kommersiell suksess. At det i dag er globale selskaper og ikke de nasjonale politiske miljøene som går i spissen for å vektlegge etiske investeringer, miljøregnskap og samfunnsansvar, tilsier kanskje at det er behov for å oppdatere våre mentale kart?

Terje Osmundsen er leder av Future Preview og initiativtaker til Scenarier 2000.