Se meg, elsk meg, følg meg

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DET UNGE, ekspanderende universet vi kaller sosiale medier, kretser nettbrukerne rundt hverandre som nervøse himmellegemer i et uferdig solsystem. Som i det fysiske verdensrommet har vi ulik tyngdekraft, men skal vi ikke like godt innrømme det med én gang: Vi ønsker alle å ha gravitasjon som et svart hull.

Den amerikanske nettskeptikeren Andrew Keen, omtalt i denne spalten forrige tirsdag, sier mye rart. Men har har nok et poeng når han sier at vi lever i den digtale narcissismens tidsalder. Nettforkjemperen John Perry Barlow, i sin tid var sentral i et av verdens første nettsmfunn, The Well, sa en gang til meg at «internett er minst 50 prosent forfengelighet».

DET ER FORSÅVIDT ikke spesifikt for nettet: Vi vil så inderlig gjerne bli sett. Men på nettet er det så besnærende enkelt å måle om vi blir det. Forleden tok jeg t-banen med E24-kommentator og tidligere hodejeger Elin Ørjasæter. Hun er en forholdsvis fersk stemme på mikrobloggingstjenesten Twitter, men har rukket å skaffe seg et meget respektabelt antall følgesvenner. Hun fortalte at hun er blitt så opptatt av hvor mange som følger hennes oppdateringer at hun til kollegenes undring får en nærmest pavlovsk reaksjon hver gang en melding om en ny som følger henne plinger i innboksen. Dette måtte jeg gjerne sitere henne på, bare jeg passet på å få med Twitterkontoen hennes, @Orjas. Litt offentlig ydmykelse var et greit bytte mot flere followers.

I ARBEIDET med denne artikkelen spurte jeg de som følger meg på Twitter om listeplasseringer og antall følgesvenner er viktige. Kollega Andreas Wiese svarte at han slett ikke er forfengelig, og aldri tenker på at han har færre følgesvenner enn meg. På spørsmål om det var greit å sitere dette, var svaret at det var det, bare jeg passet på å få med Twitterkontoen, @AWieseDagbladet.

MAN ANER er mønster. Selv blir jeg beskyldt av gode kolleger for å «bole» antall følgesvenner ved å oppgi Twitterkontoen i artiklene jeg skriver. Vi journalister har muligens et oppmerksomhetsbehov som grenser mot det usunne, men vi er ikke alene. Sosiale medier som Facebook og Twitter skal på ingen måte reduseres til narcissistiske orgier, men blant de mange som svarte på mitt lille Twittervju, svarte en klar overvekt at antall følgesvenner og listeplasseringer er viktig. Én karakteriserte Twitter som en «voksen» versjon av fjortis-popularitetstjenesten Hot or Not. En annen dro en parallell til spillverdenen: Å få flere følgesvenner er som å nå nye nivåer i «World of Warcraft».

MENS DU tenker over saken får du meg unnskyldt. Jeg må inn på tvitre.no for å sjekke hvor mange Twitter-følgesvenner jeg har fått siden i går.

Se meg, elsk meg, følg meg på Twitter: Twitter.com/janomdahl