Se opp for brennende sjeler

Selvoppnevnte talspersoner for «de elendige» kan skade en god sak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FRILANSJOURNALIST HEGE STORHAUG er anklaget av Likestillingssenteret for å presse unge kvinner med innvandrerbakgrunn til å stå fram i mediene med sine livshistorier. Storhaug er en kjent talsperson for innvandrerkvinner i opprør mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og en patriarkalsk utøvelse av islam. Storhaug er en engasjert debattant og aktør som ikke lar seg skremme av at Fremskrittspartiet applauderer hennes samfunnskritikk. Nylig sikret Frp 1,1 millioner over statsbudsjettet til organisasjonen Human Rights Service (HRS), der Storhaug arbeider sammen med daglig leder Rita Karlsen.

SAKEN ER UNDER GRANSKING av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité på grunn av anklager likestillingsdirektør Mona Larsen-Asp har framsatt til barne- og familieminister Laila Dåvøy. Påstandene om uetiske arbeidsmetoder mener Asp å ha dokumentert i brev til departementet etter at Likestillingssenteret 3. desember i år arrangerte et møte mellom tre unge kvinner med innvandrerbakgrunn, anonyme av sikkerhetshensyn, og flere myndighetspersoner fra departementet og Likestillingssenteret. Barnevernet og en erfaren NRK-journalist har også henvendt seg med klager over arbeidsmetodene til Storhaug og Karlsen.

DET ER MANGE SOM vil gjøre en innsats for å rette opp skeive forhold i samfunnet. Tunge organisasjoner med et profesjonelt mannskap og lang erfaring, som Kirkens Nødhjelp, Kirkens Bymisjon og Røde Kors, mottar betydelig økonomisk støtte over statsbudsjettet og har gjennom åra bygd ut brede tilbud som er blitt en integrert del av velferdssamfunnet. De vet hvor skoen trykker og kan det meste om hvordan de skal få støtte til prosjekter og kvalitetssikre hjelpetjenester i samarbeid med ulike myndigheter.

NYERE PROBLEMSTILLINGER som konsekvens av innvandringen, har ført til en flora av små og mindre rutinerte grupper som jobber på eget initiativ for å øke oppmerksomheten rundt forhold vi tidligere ikke kjente som del av våre moderne liv. Som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, mindreårige asylsøkere med bakgrunn som barnesoldater, behovet for påsydde jomfruhinner og en økende etterspørsel etter en ny identitet for kvinner på flukt fra familiene.

Disse gruppene søker også offentlig støtte, men er i større grad enn de store organisasjonene totalt avhengige av øyeblikkelig troverdighet for å legitimere seg som relevante aktører.

UNGDOM MOT VOLD som jobber tett på innvandrerungdom på gateplan, pådro seg nylig mistanken om juks med opplysninger i sine søknader. Det var Dagsavisen som kunne avsløre rot i styresaker, resten ble mer røyk enn ild, og nå har organisasjonen utarbeidet en dokumentasjon om sin virksomhet som er egnet til å tilbakevise påstandene om at den ikke arbeider seriøst. Human Rights Service har trolig et større problem. Det pågår som kjent en politisk dragkamp om virkelighetsbeskrivelsen som følge av innvandringen i fedrelandet. Da er en aktør som HRS, som hevder at organisasjonen er et talerør for kvinnene som kjemper for frihet etter vestlig standard, helt avhengig av at kvinnene som representerer dem, gjør dette frivillig.

DET ER ALVORLIG hvis en organisasjon som mottar mer enn en million fra fellesskapet til et viktig arbeid mot tvangsekteskap og omskjæring, benytter seg av metoder som er like autoritære som de holdningene og handlingene organisasjonen bekjemper. Det følger nemlig autoritet med statlige midler. Men ifølge Likestillingssenteret har tre kvinner på flukt fra sine familier på grunn av drapstrusler, alle etablert med nye identiteter og hemmelige adresser, blitt snytt for hjelpen fra HRS og en meget pågående Hege Storhaug. De tre hevder at Storhaug utnyttet deres kaotiske tilstand, at hun tilbød hjelp for å få historiene deres, og seinere droppet dem. Storhaug og Karlsen har avvist at beskyldningene er dokumentert så lenge de tre vitnene framstår anonymt.

EN SELSOM SAK. Anonyme vitner er et problem for rettssikkerheten. På den annen side jobber HRS for å informere om det store behovet for en ny og anonym tilværelse for kvinner som lever i en livstruende situasjon over lang tid. En journalist som arbeider i en slik organisasjon, må følgelig unngå at det stilles spørsmål ved hennes metoder. Det var Storhaug som gjorde forarbeidet til utgaven av «Rikets tilstand» i TV2 der Kadra med skjult kamera avslørte at afrikanske imamer tilrådet kjønnslemlestelse. Programmet har seinere vist seg å være ufullstendig og sannheten strukket så langt at en fullstendig versjon av intervjuene er lagt ut på nettet til TV2.

Vi sitter altså igjen med et bilde av Storhaug som en journalist og aktør med et prosjekt, å påvise overgrep innenfor muslimske miljøer, hvilket er et hederlig prosjekt. Men ikke hvis kvinnene som vitner om overgrepene, gjør dette mot sin vilje eller som NRK-medarbeider Gerd Inger Polden melder i et brev til departementet etter et avbrutt samarbeid med Storhaug. Kvinnen som Storhaug formidlet til å stå fram i Poldens TV-program, for 17 000 kroner i honorar sammenlagt, hadde «åpenbart store psykiske problemer».

INGEN FILLESAK. Nødvendigheten av et kontrollerende søkelys på de brennende ildsjeler i det antatt godes tjeneste, er like viktig som når vi etablerer kontrollrutiner for å unngå overgrep fra offentlige instanser. HRS har et problem hvis de ikke tar departementets dokumentasjon på alvor. Organisasjonen har oppnådd legitimitet gjennom offentlige midler, ved å la kvinner på flukt fra tvangsekteskap og omskjæring komme til orde med egne røster. Justisminister Odd Einar Dørum lytter når HRS legger fram nye forslag om særlover for innvandrere. Det forplikter. Særlig å tale andres sak.