Seende fabel blind verden

José Saramago skaper en svart allegori over åndelig blindhet i sin siste roman på norsk. Bilene venter på grønt lys ved krysset. Sjåførene holder bilene utålmodig i helspenn, fotgjengerne har allerede gått over.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Endelig skifter lyset. Bilene skyter fart, men ikke alle samtidig. Og en står igjen etter at alle har kjørt. Bilene bak remjer illsinte med hornet, men det hjelper ikke. Bilføreren er nemlig blitt blind. Slik omtrent begynner José Saramagos nye roman «En beretning om blindhet». Det er en fabel og handler nettopp om blindhet, ikke av den vanlige sorten, men av den typen som rammer et helt samfunn og styrter det ut i utbytting og vold. Epidemisk angstDette er først og fremst beretningen om en epidemi. Sjåføren har nettopp vært hos øyenlegen, andre pasienter hos samme lege blir også snart smittet av blindhet. Mørket rammer en ung jente med solbriller mens hun elsker med en fremmed mann på et hotellrom, dagen etter er også øyenlegen selv rammet, og også mannen som melder seg for å kjøre den blinde sjåførens bil, blir offer for den mystiske epidemien. Makthaverne forstår faren som truer og meddeler seg til de blinde via telefon og høyttalere. De smittede blir internert i et slags hotell med sovesaler. Maten blir brakt dem uten at de kommer i berøring med andre mennesker. Personer som har vært i kontakt med legen og hans pasienter, blir anbrakt som mulige smittede, inntil blindheten når også dem. UtbyttingAlt fra begynnelsen minner situasjonen om en konsentrasjonsleir, og snart begynner de maktsyke blinde å utnytte de svakere. Biltyven blir raskt satt på plass av piken med solbrillene som sårer ham med stiletthælene sine, men etter hvert som tallet på maktsyke menn blir større, blir undertrykkelsen systematisk og utsugende. En gruppe av de sterke blinde legger beslag på all maten og presser de andre for verdigjenstander. Etter hvert tvinger de også kvinnene til seksuelle ytelser. Massevoldtekter utføres. De laveste instinkter slippes løs. Interneringsleiren blir et helvete der vold og depravert sex regjerer i menneskesinnet. Bare en eneste forblir seende. Det er kona til øyenlegen - hun simulerer blind og følger mannen inn i infernoet. Fortellingen ses gjennom hennes øyne, hun blir også heltinnen som øyner en vei ut av villniset. Til slutt blir de blinde seende, men da er verden forvandlet til et voldens galehus. Svart allegoriSaramago skaper en svart allegori over åndelig blindhet og refser menneskene for deres mangel på innsikt i egne drifter og tilbøyeligheter. Det er nemlig de seende utenfor som skaper et helvete for dem som av utilstrekkelighet blir presset innenfor. Det er frykten for en omseggripende defekt som fremelsker bestialske og destruktive krefter. De seende overfører sine egne nedrige tilbøyeligheter til de blinde. De blir bødler som ser bøddelens krefter i offeret og får rett. Angsten skaper vold. Frykten lammer, fører vill, skaper avstand og kutter over forbindelseslinjer. BeskI romanen skaper også terroren ny terror. Saramago frammaner en besettende stemning, uhyggen klemmer om brystet. Han bruker språket med den samme repeterende kraft som i «Beleiringen av Lisboa», men denne gangen er romanen mer naken, og humoren langt mer besk og fortvilt. Kanskje er dette Saramagos dystreste roman. Og igjen viser han et mesterskap som nesten smerter i sin fabulerende og etsende kraft. Han hører til blant Europas fremste, og mon tro om ikke nobelprisen er kommet enda nærmere etter denne romanen. Cappelen har tidligere oversatt hans mest kjente bøker, nå mangler bare den lyriske romanen «Det året Ricardo Reis døde» på norsk, så kan vi nyte hele bredden i dette vidunderlige forfatterskapet.