Seier ikke flaks

SYDNEY (dagbladet.no): Selvmål i semifinalen, litt hjelp av ei hånd og en svak keeper i finalen - vips Norge var OL-mestere. Kaller du det flaks, har du bare delvis rett. I dag leverte de norske jentene en prestasjon OL-gull verdig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Per-Mathias Høgmo gikk tidlig i sommer ut og sa han skulle vinne OL-gull med jentene sine. Han tvang dem til å tro det selv også, og oppfordret dem til å si det så ofte de fikk sjansen.

Både til seg selv og andre.

I dag gjorde de drømmen sann, ikke uten skjønnhetsfeil, men plettene gjorde bare slutten enda vakrere.

Norge ble herjet med av seierssikre amerikanske jenter i store perioder av første omgang. Vi fikk 0-1 rett i trynet etter fire minutter.

Det så kjørt ut.

Det var det ikke.

Det bor en overlevelseslyst i dette laget som knapt noe norsk fotballag har sett maken til. Psyken - og trua på at alt er mulig - er så sterk at den viste seg uovervinnelig.

Sånt kan gjerne kan se ut som flaks, men er noe langt mer.

Gro Espeseth headet inn 1-1 på Norges første sjanse. Ragnhild Guldbrandsen gav oss 2-1 da spillet endelig satt.

- Midtstopperne gikk ut og støtte der de tidligere var passive.

-Mia Hamm på høyrekanten kom under langt bedre kontroll.

-Et par bytter på midten gav mer framdrift og bedre timet løp.

I sum forandringer som ikke gjorde det så ufortjent at Gulbrandsen skallet Norge i ledelse.

Og for liksom ytterligere å understreke hvor sterke disse jentene er mentalt - de ble bare enda mer gira på seier da alt så ut til å glippe på trappa opp til pallen.

Utlikninga på overtid var grusom, men ikke verre enn at det var til å svelge.

I spilleforlengelsen leverte de norske jentene sitt beste stykke fotball under OL.

Og OK, ballen var bortom Dagny Mellgrens arm før hun scoret, og OK - keeperen burde ha reddet skuddet.

Men bare flaks?

Aldri i livet.

Dette var en gullprestasjon.

Som det bør jubles for.