Seierherre?

Nærmest i blinde har sentrumsregjeringen kjempet gjennom sine fanesaker: økt minstepensjon og kontantstøtte. I all sin overveldende symbolverdi torpederer disse sakene inntrykket av en regjering som ville gjøre noe grunnleggende med den offentlige fattigdommen som rammer helsevesen og skole. Og selv om statsminister Kjell Magne Bondevik framstiller det annerledes: sentrumsregjeringens samarbeid med Frp er en historisk legitimering av Carl I. Hagen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går kveld sto han fra som seierherre, statsminister Kjell Magne Bondevik. Målt etter den politiske retorikken som ligger til grunn for kontantstøtte og økte minstepensjoner er beskrivelsen utvilsomt riktig.

Gjennom et tett samarbeid med Fremskrittspartiet har han fått gjennomført to store reformer som, slik de er utformet, treffer i hytt og vær. Til dels meget ressurssterke grupper i samfunnet vil i årevis nyte godt av kostbare reformer gjennomført uten noen form for konsekvensberegninger.

  • I skarp kontrast til dette står eksempelvis Jon Lilletuns møte med norsk skole for noen dager siden. Den ferske kirke-, utdannings- og forskningsministeren som i årevis har fortalt oss hvor brutalt sosialdemokratiet har skamfert den norske skole, uttrykte i Dagbladets reportasjer fra virkeligheten sin vantro over arbeidsforholdene til barn, ungdom og lærere.
  • De to sentrumsreformene løser heller ikke problemene i helsesektoren, snarere binder de statlig kapital på en måte som vil kunne svekke innsatsen betydelig. Den sittende regjeringens manglende evne til å skjære ned etter hvert som utgiftene øker vil kunne skape stor bevilgningsproblemer når de vedtatte reformene skal betales fullt ut i 1999.
  • Det samme gjelder reduksjonene innenfor samferdsels-sektoren og manglende miljø-satsing.
  • Størst betydning kan likevel det sentrumspolitiske samarbeidet med Fremskrittspartiet få. I det minste må en vinner til inn på lista over seierherrer. For et knapt år siden var Carl I. Hagen spedalsk i sentrumspolitiske kretser, en mann man ikke kunne samarbeide med uten å kaste sin egen moral over bord. Gjennom budsjettforliket er han ikke bare tatt inn i varmen. Sentrumspartiene står i fare for å hjelpe Fremskrittspartiet til å overta rollen til det tradisjonelle, liberale Høyre.
  • Det hjelper ikke at Bondevik framstiller samarbeidet med Frp som teknisk. Det som har skjedd er at sentrumsregjeringen har brukt Frp for å tvinge Høyre med på et politisk kompromiss som på Høyres fanesaker langt på vei er dårligere enn det Arbeiderpartiet la fram.

Som statsråd hadde han mulighet til å gjøre noe med dette.

I stedet har han velsignet et budsjettforlik som knapt vil bedre situasjonen i norske skoler.

I går kveld var det uklart hvor hardt budsjettforliket ville ramme bistandsmidlene. Enhver reduksjon vil uansett være i strid med den verbale sentrumspolitikken.

I sum representerer dette en fundamental flukt fra regjeringspartienes egne partiprogram, en flukt som til slutt endte på Fremskrittspartiets grupperom på Stortinget.

Dette er også en del av bildet når Kjell Magne Bondeviks seier skal vurderes. Det blir for enkelt å vurdere hjertesakene isolert, også fordi den siste reformen den sittende regjering gjennomførte, den gang de satt i opposisjon, var skatteamnesti for en samlet norsk rederinæring.

I går kveld feiret regjeringen sin innsats på Hotell Bristol.

Regjeringen har vist at den kan styre, men vet vi hvor den vil?