Selfangstveteran gir Lindberg medhold

TROMSØ (Dagbladet): - Vi hakket ut øynene på voksne seler så de ikke skulle angripe oss. Det var barbarisk, groteskt. Arnulf Sørensen (65) bryter selfangernes mur av taushet og snakker om den brutale hverdagen i ishavet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bare penger hadde noen verdi, forteller selfangstveteranen til Dagbladet.

- Lindberg beskriver fangsten akkurat slik jeg opplevde den, sier Sørensen.

I dag er han ikke stolt av sine 12 sesonger på fangstfeltene. Men i Tromsø var han en av heltene som hver vår ble hyllet som hedersmenn når de kom tilbake fra slitet på stormfulle hav.

- Ingen visste jo hva vi holdt på med, og hvor fryktelig dyrene ble mishandlet, sier han.

- Hendte det at sel ble flådd levende?
- Jeg har sett sel stupe levende i sjøen etter at hele skinnet var flådd av. Vi løp rundt og slo selungene i svime og samlet dem i dunger. Ungene våknet opp, haugene levde mens flåingen pågikk.

- Det var et mål at ungene skulle flås så levende som mulig. Da fikk ikke skinnene såkalt isbrann, som betydde at de ble mindre verdt, forteller Arnulf Sørensen.

Beinhard justis

Hans siste sesong i isen var i 1964.

- Men ingen har jo våget å snakke om hva vi egentlig gjorde.

- Var det ingen som reagerte på slik grusom dyremishandling?
- Hvis du åpnet kjeften, kunne du bare være sikker på én ting: du kom deg aldri mer om bord på ei fangstskute. Den indre justis var beinhard, opprør var ikke mulig. Vi tjente gode penger, på en tur kunne vi gjøre ei årsinntekt, forteller han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fangstveteranen har også hyggelige minner fra det tøffe livet i isen. Stunder med godt kameratskap, røykepauser på den blodstenkte isen.

- Da kunne vi ta selunger på fanget og kose dem, de var jo så vakre. Etterpå gjemte vi akkurat disse dyrene på isen og slo heller løs på andre unger, husker Arnulf Sørensen.

- Angrer du i dag på det du var med på?
- Egentlig ikke, det var jo fryktelig spennende. Nå ser jeg grusomhetene. Vi hadde ikke så mange valg. Skulle vi til isen, måtte vi akseptere de uskrevne reglene, og holde kjeft. I dag hadde jeg aldri vært med på noe slikt, uansett betaling.

Sparte ammunisjon

- Ingen så hva som skjedde. Blant annet ble vi pålagt å spare ammunisjon. Vi gikk to og to på isen og angrep de voksne dyrene. De kunne være farlige. Det var derfor vi måtte hakke ut øynene på dem så de ikke så og kunne angripe, forteller Sørensen.

Han vil ikke påstå at fangstmetodene fra hans tid også preger dagens hverdag i isen. Nå er inspektører med på hver skute.

- Redskapene er de samme, og jeg vet bare at Lindbergs beskrivelse stemmer helt med min erfaring. Jeg synes han får en fryktelig medfart, sier Sørensen, som vet han får reaksjoner når han nå letter på sløret.

- Jeg har tenkt så mange ganger på å snakke. Folk som aldri har vært i ishavet står fram på fjernsyn og skjønnmaler fangsten. Dessverre prater ikke Lindberg tøv, mener Arnulf Sørensen.