Selskapsløver

Kjenner du Conrad Nicolai Schwach? En av Norges mest frodige forfattere? Han har til og med sitt eget litterære selskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN VÅRKVELD I APRIL. Tolv menn sitter samlet i et av byens edleste lokaler, Norske Selskab, også kalt Norsken. Dette er noe så sjeldent i det 21. århundret som en herreklubb. På veggen henger bilder malt av våre fremste kunstnere (her har ingen kurator stokket i kunstsamlingen); og i spisesalen ruver Eilif Petersens fantastiske visjon av Johan Herman Wessel & Co. -   samlet til dyst rundt punsjebollen i det opprinnelige Det Norske Selskab i 1700-tallets København.

Herrene er omgitt av bøker. Også biblioteket i disse lokalene, som selvsagt har utsikt mot Wessels Plass, er sagnomsust. Ryktene går om de sjeldneste bind. De tolv -   jeg hadde nær sagt edsvorne menn -   er samlet for å snakke om sin store litterære helt, Conrad Nicolai Schwach, mannen som ikke bare diktet «Der Nordhavet bruser», men som skrev ett bind erindringer så i enhver forstand åpenhjertig at det kunne få en Henry Miller eller Charles Bukowski til å kikke bort i blygsel.

SCHWACH-SELSKAPET er stiftet på initiativ fra tidligere sjefredaktør i Dagbladet, Arve Solstad. De 12 som er samlet, er alle sammen mennesker med en spesiell interesse for Schwach. Man kan ikke melde seg inn her. Man blir kallet. Antallet er begrenset oppad til 22 medlemmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Schwachs erindringer ble funnet på et loft mer enn hundre år etter hans død og deretter utgitt i en utgave som etter hvert er meget sjelden og ettertraktet. Boka har ført til at mange forskere har måttet revidere sin oppfatning av moral og levesett i perioden før pietismen erobret Norge.

Den som utga memoarene, og som siden har skrevet en strålende biografi om Schwach, «Helt skal jeg ikke dø», er Arild Stubhaug. Og ingen skal tro at formålet med Schwach Selskapet kun er å spise og drikke i erverdige lokaler. Nei, målet er å få belyst Schwach fra stadig nye sider, og i kveld har Stubhaug forberedt et foredrag om juristen Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne -   en mann med en merittliste like lang og kronglete som sitt navn.

SCHWACH HAR SKILDRET Morgenstierne i svært direkte ordelag. Juristen stiger ut av historien med en halsbrekkende drikkfeldighet. Han snakket «flydende, interessant og vittigt» etter å ha satt til livs tre helflasker brennevin. Han var ifølge Schwach en urenslig fråtser, med en redselsfull ånde. Han hadde en utsondring av alle mulige kroppslukter og «mere substantielle Affødninger» slik at hans sovekammers var det rene gasskammer av stank. Altså en ufyselig fyr.

Men for en jurist! Stubhaug har forsket og tegner bildet av en lynskarp lovtolker -   og en mann som i sitt virke som jurist i åra etter 1814 sto for en humanistiske tradisjon med røtter i romerretten, en mann som sloss for rettferdighet og mot faren for justismord. Altså en helt -   om ånden var aldri så råtten.

BERIKET AV DETTE lynklare glimt inn i historien, trekker de 12 herrene seg tilbake. Om de ikke er helt fylt verken av ånd eller ånde, er de blitt litt klokere, og spiritusen var slett ikke til å kimse av. Mye forandrer seg på kloden, men drikkevarene er de samme. Og et litterært selskap er ikke å forakte. Snarere tvert imot. Det anbefales.