– Selv Riksrevisjonen har underlagt seg UD

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette skriver professor Terje Tvedt i den nye, oppdaterte utgaven av «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen». Tvedt gransker det han kaller «sørpolitikkens» forutsetning og nasjonale produkt: Det usedvanlig tette forholdet mellom Utenriksdepartementet, frivillige organisasjoner og forskning. Sørpolitikken organiserer stadig nye former for nasjonalkorporatisme, er en av Tvedts teser i den nye boken.

Ifølge Tvedt blir Utenriksdepartementet stadig mektigere i forhold til resten av samfunnet, og eter seg inn på de fleste samfunnsområder gjennom sin milliardstøtte til Organisasjons-Norge, kultur- og Forsknings-Norge, media, ja, selv de politiske partiene – som alle under «det godes» flagg knytter seg til Utenriksdepartementets politikk. Selv NRK har gjort seg formelt til bistandsaktør på vegne av UD og organisasjoner, ifølge Tvedt.

Det mest eklatante uttrykk for UDs sterke posisjon er at Riksrevisjonen har inngått avtale med UD. Ifølge avtalen fra 2007 skal Riksrevisjonen delta i oppbygging av riksrevisjoner i «utviklingsland og nye demokratier i tråd med Norges utenrikspolitiske prioriteringer.» De skal også kunne påta seg rollen som «ekstern revisor i internasjonale organisasjoner som er viktige for Norge,» herunder FN-organisasjoner. UD skal rådgi Riksrevisjonen der den skal revidere UDs prosjekter.

– Riksrevisjonen er selve sinnbildet på uavhengighet. Gitt at Riksrevisjonen er Stortingets kontrollredskap overfor den utøvende makt, har det prinsipiell og konstitusjonell betydning at den inngår avtaler med UD som gjør at uavhengigheten undergraves. Det er interessant og typisk for dette politikkfeltets maktformer at Riksrevisjonen setter sitt rykte og uavhengighet på spill nettopp her, for å delta i nasjonens prosjekt for å utvikle andre land, sier Tvedt til Dagbladet.

– Andre eksempler på Utenriksdepartementets økte innflytelse?– Journalistreiser betales av UD, Studentersamfunnet samarbeider med DU om møter, hvor utenriksministeren taler.

Det ville vært utenkelig bare for ti år siden. Dette er ingen kritikk av enkeltpolitikere. Men norsk UD har lenge hatt en sterkere posisjon ovenfor det sivile samfunn enn de fleste land vi liker å sammenlikne oss med. UD er nå blitt enda mektigere, ikke på grunn av en diabolsk plan, men på grunn av formålets «godhet» og UDs penger. Og det skjer uten debatt.

– Er UD blitt mektigere under de rødgrønne og Jonas Gahr Støre?– Dette har ikke så mye med partipolitikk å gjøre. Bondevik III hadde ført til det samme. For å forstå hva som skjer, må en forstå feltets organisering og moralske stilling.

– Denne regjeringen har økt bistanden til én prosent av bruttonasjonalproduktet, er det bra eller dårlig?– Økningen er en stor fordel for dem som driver med sørpolitikk i Norge, men ingen vet om det er til fordel for de fattige. Det er selvsagt ikke prosenten, men politikken som avgjør.

– Handler utviklingspolitikken om å dyrke et nasjonalt selvbilde om Norge som humanitær stormakt mer enn reell hjelp til utvikling?– Nei, det er å redusere et komplekst historisk fenomen til nasjonalpsykologi. Bistand har hatt stor betydning, og Norge har spilt viktige roller, men ofte på andre måter enn offentligheten er klar over. Samtidig er det ikke tvil om at bistand skaper korrupsjon, at den har undergravd statsbyggingsforsøk, skapt avhengighet o.l. Spørsmålet er mye mer komplekst og derfor mer interessant enn mytene om Den norske samaritan fanger inn. Fordi det som skjer er så langt unna, kan det lett skapes nasjonale myter.

– Som at Norge er en humanitær stormakt?– Den korte, euforiske perioden i norsk historie da norske politikere kunne hevde at verden så mot Norge og Oslo når verdens konflikter skulle løses, er definitivt over. Selv så få år etter framstår den retorikken som absurd. Men politikkfeltets måte å begrunne seg selv på, er i store trekk de samme.