Selvbevisst med omsorg

Når vår tidligere statsminister setter seg på flyttelasset fra Oslo til Genhve og skriver sine erindringer om ti dramatiske år i landets historie, er det fare for å havne i grøfta. Det gjør hun ikke. Sikten har vært noenlunde god.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Veikantene og svingene er godt oppmerket. På den ene sida har hun nyhetsoppslag og pressekommentarer å forholde seg til, på den andre egne foredrag, PM-er og kilovis av møtereferater, som et stort sekretærkorps av gamle medarbeidere har plukket fram. Begge deler fungerer også som drivstoff i mange av framstillingens kapitler. Man savner ofte den personlige touch.
  • Kunne jeg gjort ting annerledes slik at vi hadde kommet i mål i Brussel?
  • Ingen framhever sterkere enn Gro at kunnskap er basis for meninger ved siden av partiprogrammene. Hennes standpunkter har derfor lett for å nærme seg en slags vitenskapelig sannhet, hvor det viktigste selvsagt er å styre og få gjort vedtak. Det er liten plass for mennesker av kjøtt og blod med sine mange skrøpeligheter. I det minste foreligger det en slags permanent spenning mellom kunnskap, standpunkt og handling. Da en stakkars bonde under EU-kampens sluttfase fikk vite - og landet for øvrig - at han var hjernevasket, ble det et riktig lurveleven. Her tar Gro selvkritikk. En statsråd antydet forleden dag at motstanden mot veterinær-avtalen skyldtes manglende kunnskaper. Straks steg den politiske spenningen.
  • Den mest systematiske av våre statsledere gjennom tidene hadde neppe overskudd eller bevisst tanke på å skrive en mer utførlig dagbok. Hvis hun hadde kunnet høste reaksjoner, de umiddelbare og helt oppriktige, fra et slikt redskap, hadde vi sikkert på det politiske plan kommet mer under huden hennes. Dagbok fargelegger stoffet på en helt annen måte enn hukommelse som bygger på hva grå dokumenter kan gjøre.
  • Hvor mange ganger har jeg ikke hørt folk ganske enkelt si: Hvor tar hun sine krefter fra? I hennes nærmeste medarbeiderkrets ble det sagt: Jeg skjønner ikke at du orker, Gro!
  • Myten om Gro som ble politiker ved en tilfeldighet og statsminister gjennom en misforståelse, vil selvfølgelig fortape seg.

Den gamle veien til og fra Brussel blir nesten som den slagne landevei, uten overraskende avbrudd, uten nyheter, uten selvbebreidelser eller distanse til seg selv. Disse avsnittene er i alle fall ingen julelesning for hvermann.

Gro Harlem Brundtland har allerede fått mange merkelapper: teknokrat, statskvinne, Mor Norge osv. Mange flere skal det bli. Hennes andre erindringsbind understreker igjen at hun er det moderne Norges ursosialdemokrat: Fra første til siste stund tror hun på politikken, framfor alt sin egen, som en kollektiv institusjonalisert prosess, hvor fraksjonsvirksomhet og manipulering er bannlyst sammen med kåte soloutspill. Reiulf Steen fikk som kjent smake pisken i forrige bok. Nå er han av gode grunner fraværende. Rune Gerhardsen har kort sagt vært illjoal.

Sterke politikere med rasjonelle argumenter taler til både min forstand og hjerte, men skal politikerne vinne fram, må de også tale til velgernes hjerter. Forstå det ikke dithen at Gro mangler hjertelag og impulsivitet. Dette viser hun til overmål i boka, men på et annet plan enn det politiske.

Hun viser av og til til en 7. sans, den vesle «grønne boka»; tonen etter et gruppemøte i 1987 er ikke til å ta feil av: «Ingen hadde alternative forslag til en politikk for våre felles mål, verken sterkere innstramning, eller rente-erklæring. Munnsvær og grasrotformidling uten ansvar som tillitsvalgt. Jeg lurer på om det ikke nå går rett nedenom, med denne gruppa, den faglige kretsen og den regjeringen vi har.» Men det er langt mellom erindringsrosinene. Dette blir enda mer påfallende på grunn av fraværet av den stille, reflekterende ettertanke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hva hjertelag og omsorg angår, skriver hun seg inn i memoarlitteraturen på en helt unik måte. Kapitlet om tapet av sønnen Jørgen står fullstendig på egne bein blant de 450 sidene som først og fremst handler om politikk. Det forteller og forklarer mye om de siste år av hennes partipolitiske karriere. Hele folket er nå endelig delaktige i tragedien: Kapitlet er i seg selv en selvstendig bok, både som et diskusjonsemne og som håndsrekning til mange mennesker i vårt samfunn.

Hun arbeidet seg gjennom tragedien på sin bevisste måte.
Det vil finnes mange forklaringer på dette. I dag har jeg bare lyst til å nevne en, som jeg drister meg til å antyde finnes i kapitlet som kort og godt heter «Pappa» . Legen, forsvars- og sosialministeren i Gerhardsens regjeringer, Gudmund Harlem, var også samlingspunktet i storfamilien Harlem, med sitt engasjement, omsorg og krav til seg selv og sine nærmeste. Hans liv var alltid et liv i lære. Jeg våger å påstå at et vakrere, mer dyptfølt pappa-portrett knapt finnes i den politiske memoarlitteratur. Han betydde selvsagt langt mer som forbilde og inspirator enn Werna Gerhardsen ved leirbålet.

Gubbe Harlem hadde som pensjonist igjen begynt å praktisere som lege ved Vindern legesenter, da han ble revet bort. Jeg ser ikke bort fra at hans datters yrkesliv kan bli avsluttet som lege i bydelssentret på Bygdøy.

Det var aldri noen over, aldri noen ved siden av i hennes mange år i statsministerstolen og som leder av landets største parti. Det er få statsministrer i vår historie som fikk oppleve dette. Memorarene hennes er på ingen måte epokegjørende eller avslørende i vanlig mening, men i studiet av politikkens vesen og mangslungne styringsmuligheter og mekanismer er de ikke til å komme forbi. Det er sannelig på tide at studiet av politikk nærmer seg fagkretsen psykologi!