Selvjournalist

Med journalistiske virkemidler gikk David Carr løs på sin egen livshistorie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I månedsvis satt han i et hus i Minneapolis og tok kokain og lyttet til Tracy Chapmans «Fast Car». Året var 1988, og unge David Carr burde egentlig vært fullt opptatt med å ta seg av sine nyfødte tvillingdøtre. Moren deres var hun han kjøpte stoffet av. Jobben hadde han mistet. «Huset vårt var dominert av nåler, blod, babyer og stabler av skitne klær», skriver Carr i boka «The Night of the Gun», som lanseres i USA til uka. I et utdrag – nylig trykket i The New York Times Magazine – forteller Carr om hvordan han forlot babyene sine i timevis i bilen for å kjøpe og ta stoff. Han hadde også selv solgt kokain, og slått kjæresten sin. Ifølge seg selv var han blitt et «totalt søppelhode». Et «crack-hode». En «white-trash untouchable».

TYVE ÅR SEINERE er David Carr kjent journalist og mediespaltist i storavisa som trykket utdraget fra boka hans. Han gjennomgikk en vellykket rehabilitering, giftet seg med en annen kvinne og fikk et tredje barn. Nå har han skrevet memoarbok om sin vei fra rusparanoia til The New York Times. Men de siste åra har flere amerikanske skandaler økt bevisstheten om at memoarer kan være en temmelig upålitelig sjanger: Både James Freys bestselger «A Million Little Pieces» og Margaret Seltzers «Love and Consequences» – den ene om rusavhengighet, den andre om gjengmiljø og å vokse opp i fosterhjem – er blitt avslørt som delvis fiksjon. Forfatteren J T LeRoy, med sin «rystende» historie fra virkeligheten, viste seg å ikke eksistere, og også Augusten Burroughs’ memoarbok «Running With Scissors» er blitt anklaget for å inneholde usannheter. Ifølge Carr finnes neppe noen mindre tillitvekkende forteller enn en rusavhengig, som vil si hva det skal være for å skaffe seg stoff. Men hukommelsen er knapt til å stole på for noen. «Når minnet blir kallet til å svare, svarer det ofte med bedrag. Hvordan går det til at nesten enhver varm barstol inneholder en helt, en stjerne i hans eget epos …?» spør Carr.

DERFOR GREP han til redskapene han behersket best: De strengt journalistiske. De første papirene fant han i sin egen garasje. I to år gikk han gjennom medisinske og juridiske dokumenter om sitt eget liv. Utstyrt med videokamera og båndopptaker oppsøkte han et stort antall mennesker han hadde kjent, og ba dem forklare ham hvem han hadde vært. Selv kaller Carr arbeidet en «journalistisk spøkelsesdans» – arkeologi mer enn journalistikk – der han gravde ut mørke, lite brukte ganger fra fortida. Deler av alt han oppdaget er å finne på ei nettside som er dels dokumentasjon, dels markedsføring og dels utvidelse av bokformatet.

OM CARRS tekst føyer seg inn i tradisjon for «fra mørke til lys»-fortellinger, kan den også betraktes som uttrykk for USAs for tida ambisiøse fortellende journalistikk. Beretningen hans tematiserer hvordan vi alle, som hans kollega Joan Didion så presist har formulert det, «forteller oss selv historier for å leve>. Carr reiser spørsmålet: «Hvis jeg sa at jeg var ei feit bølle som slo kvinner og solgte dårlig kokain, ville du like historien min? Hva om jeg i stedet skrev at jeg var en avhengig som hadde kommet meg og fått eneforeldrerett til tvillingjentene mine, fått oss av velferd og oppdratt dem alene, selv om jeg hadde et hint av kreft? Nå snakker vi. Begge er like sanne, men som medlem av en selvtolkende art, en som kjemper for å holde disharmoni på avstand, er jeg tilbøyelig til å nevne min varmhjertede omsorg som alenefar før jeg kommer til det faktum at jeg slo moren deres mens vi var sammen.»