Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Selvmord i pressen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når et ungt menneske velger å ta sitt eget liv, er det en ufattelig tragedie. I tillegg til sjokket og sorgen over å miste sin kjære, blir de etterlatte sittende med en rekke ubesvarte spørsmål. Kunne det vært forhindret? Fikk hun den hjelpen hun trengte? Hva kunne vært gjort annerledes? I flere reportasjer har Dagbladet omtalt Kathrine (19) som begikk selvmord i psykiatrisk avdeling på Lovisenberg sykehus i Oslo. Det har vakt reaksjoner.

Det er ikke pressens oppgave å granske selvmord i psykiatriske sykehusavdelinger, skrev psykiater Karsten Hytten og journalist Siri Storstein Hytten i et innlegg her i avisa. De to peker blant annet på at behandlerne er bundet av taushetsplikt og mener derfor at framstillingen blir ensidig. Det er et hensyn som i sin ytterste konsekvens vil unnta store deler av helsevesenet fra pressens søkelys, noe verken pasienter eller ansatte er tjent med. Det er heller ikke slik at taushetsplikten er til hinder for å innhente nødvendig og balansert informasjon ved hjelp av alminnelige kildemetoder.

Pressen er tilbakeholden med å omtale selvmord. Det er også nedfelt i pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten. Men regelverket forbyr ikke enhver omtale. I den aktuelle saken har Kathrines mor og venner selv valgt å fortelle hennes historie. Dagbladet har dessuten hatt innsyn i Kathrines sykejournal. Hensikten med å trekke fram et enkelttilfelle var å belyse rammebetingelsene i psykiatrien, som blant annet kan resultere i at pasienter blir utskrevet før det er medisinsk forsvarlig, eller ikke får den hjelpen de har krav på. Kathrine ga systemproblemet et ansikt. Ansvaret for å løse problemet hviler på politiske myndigheter, ikke behandlerne.

Men hvis det er slik at behandlerne føler seg presset til å arbeide på grensen av det forsvarlige, er det også deres ansvar å si fra. Mens somatisk helsepersonell stadig rykker ut til forsvar av sine pasienter, er psykiatrien fortsatt omfattet av taushet. Desto viktigere at pressen belyser et system som setter menneskeliv i fare.