Selvmord i psykiatrien

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rundt 550 mennesker begår hvert år selvmord i Norge. Etter en kraftig økning fra 60-tallet og fram til slutten av 80-tallet, ble tallet på selvmord redusert med rundt en fjerdedel. De siste ti åra har selvmordstallene vært stabile, men er fortsatt dobbelt så høye som dødsulykker i trafikken. Det handler altså om et betydelig samfunnsproblem som krever stor innsats når det gjelder forebygging, forskning og opplysning.

Samlet er det få mennesker med psykiske lidelser som tar sitt eget liv. Ifølge professor Arne Holte, som også er avdelingsdirektør ved Nasjonalt folkehelseinstitutt, begår bare 3- 4 prosent av mennesker med depressiv lidelse, selvmord. Likevel utgjør psykiatriske pasienter den gruppa som har høyest dødelighet som følge av selvmordsforsøk. Enkelte forskere mener at 40- 60 dødsfall årlig skjer i tilknytning til psykiatrisk behandling.

Dette er spørsmål som skal ha oppmerksomhet i norske medier. Enkelte innenfor psykiatrien mener likevel at mediene er et uegnet sted å belyse problemer som er så komplekse som selvmord. Særlig gjelder det reportasjer som belyser enkelttilfeller og hvor det stilles kritiske spørsmål ved behandling og oppfølging. Da senkes bommene bak taushetsplikten, også når pårørende har samtykket i at den kan oppheves. Det synes som om det skjer på refleks. Her er en yrkesgruppe som er vant til å skyve pasientene foran seg.

For tida pågår et forskningsprosjekt om «risikofaktorer for selvmord blant psykiatriske pasienter i Oslo». Slik forskning er åpenbart nødvendig, og vi ønsker den velkommen. Men et samfunnsproblem av de dimensjoner det her er snakk om, kan ikke låses inne i de medisinske fagmiljøene under henvisning til at omtale representerer en smittefare. Selvmordstilfellene ved psykiatriske institusjoner er så mange at det er på høy tid å reise en debatt om behandlingsmetoder, ressurser og legenes uvilje når det gjelder innsyn og åpenhet. Det blir en ubehagelig prosess, slik vi kjenner det fra arbeidet med å skape offentlighet rundt andre lukkede institusjoner i helsevesenet. Men det er ingen vei utenom.