Selvmordets gru

Hva skal vi mene om de palestinske selvmordsbomberne? Er de martyrer eller terrorister?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SELVMORDET er alltid et mysterium. Hvorfor skjer det? Hva kunne vært gjort for å forhindre det? Fortvilelse og frustrasjon følger av handlingen selv, for den som snyter seg og andre for sitt liv, melder seg jo ut av det spillet vi andre føler oss dømt til å delta i.

ANNERLEDES MED SELVMORD i krig. Det kan skje i den felles gode saks tjeneste. En av de første historier om heroisk norsk motstand som kom i omløp etter 9. april 1940, var den om bussjåføren som kjørte seg selv og bussen full av tyskere utfor stupet ved Tyrifjorden. Historien gikk fra munn til munn og ble fortalt i svensk og britisk radio som et eksempel på det ytterste heltemot. Den viste seg seinere å være feil. Noe slikt hadde aldri skjedd. Likevel, historien varmet. Akkurat som historiene om de unge, heltemodige selvmordsbomberne nødvendigvis må varme palestinerne i dag. Og - må vi innrømme - de avtvinger en viss respekt, om enn motvillig, også hos oss. For de ofrer alt, i en sak som for dem er god: opprøret mot en knusende overmakt, hva vi ellers måtte mene om dem.

MEN HVORFOR GJØR de det? Kunne man ikke like godt ha kastet en håndgranat inn i mengden, inn i restauranten eller stormagasinet? Nei, det ville ikke hatt samme virkning. Ikke for gjerningspersonen, selvfølgelig, som vinner martyriets glans gjennom sitt mot. Men heller ikke for oss andre, når vi identifiserer oss med de stakkars ofrene, de søndersprengte jøder. For det er noe ekstra uhyggelig, noe psykologisk terroriserende, ved en selvmorder som målbevisst lar seg bruke som levende bombe. Hun eller han sprer skrekk gjennom sitt personlige hat, i tillegg til ødeleggelsen. Hvordan kan du noen gang etter dette kjenne deg trygg for sidepassasjeren på bussen?

DET VAR NOE AV DEN SAMME skrekk mannskapene på det amerikanske hangarskipet «St. Lo» i Stillehavet følte den 25. oktober 1944, da en sveit japanske fly som nærmet seg plutselig la kursen direkte mot skipet og styrtet seg inn mot dekket, det ene etter det andre, mens detonasjonene drønnet. Selvmordsflygere! Svermer av uhyggelige insekter, fylt med eksplosiver og styrt av japanske selvmordsrekrutter, hvis fordreide ansikter kunne skimtes gjennom cockpitglasset i sekundet før de styrtet: Disse kamikazi vakte nærmest panikk blant amerikanerne. Skrekkeffekten avtok med bruken. Etter hvert fant man motforholdsregler, men også japanerne raffinerte sin makabre taktikk. Og de hadde åpenbart få problemer med rekrutteringen. I alt 10000 unge menn lot seg verve til å føre selvmordsfly, for å forsvare fedrelandets hellige jord.

MEN JAPANERNE ER jo så annerledes. De lever som vi vet i en eldgammel selvmordskultur. Mange undrer seg i dag om også enkelte muslimske kulturer bærer en strime av den samme tendens, uansett hva Koranen sier. Men dette vet vi egentlig lite om. Det eneste som er sikkert, er at martyriets høye offer verdsettes mange steder, skjønt hos oss i Vesten bare unntaksvis og da fortrinnsvis på individuell basis. Å drepe seg selv for å slippe Gestapos tortur, eventuelt for å unngå å bli angiver, ble ansett som det høyeste offer innen motstandsbevegelsen i vårt eget land. Å gjøre seg selv til en levende bombe, derimot, kjennes og kjentes unaturlig. For om målet er å sprenge andre i lufta sammen med en selv, vil det alltid opptre en mål-middel-kalkyle som vi instinktivt vegrer oss mot.

MÅ DE PALESTINSKE selvmordere fordømmes fordi deres ofre stort sett har vært uskyldige sivile? Nei, ikke uten videre. Konflikten i Midtøsten har utvilsomt nådd et stadium av krig, hva enten man vil kalle den borgerkrig eller folkekrig. I en slik tilstand blir fiendens sivile sjelden spart. Vesten selv har massakrert millioner av uskyldige sivile i sin krigføring, på tross av all verdens folkerett. Bombingen av tyske byer, av flyktninger, barn og gamle, ble rett nok kalt «strategisk bombing» under andre verdenskrig. I dag kalles den terrorbombing, uten sminke, og anses som en skam. At amerikanerne drev terrorbombing av sivile i Vietnam, Laos og Kambodsja, er også fullt erkjent, om enn beklaget i ettertid. Hvorfor en folkekrig i Midtøsten da skulle følge Genhvekonvensjonen, er ikke lett å se. Dette betyr selvfølgelig ikke at bombing av sivile under krig kan forsvares. Det kan aldri forsvares. Vi må bare tilstå at vi selv har gått foran.

MEN DETTE GJELDER vel å merke under krig, en erkjent krig. Mohammed Atta og hans medsammensvorne fra 11. september var bare selverklærte krigere - og derfor mordere, ensidige drapsmenn. De som måtte anse Atta som martyr, har en annen oppfatning av verden enn oss, noe i retning av at krigen mellom Vesten og islam er et faktum allerede og at alle midler følgelig er tillatt. Vår rettsfølelse er selvfølgelig ikke der. Men vår rettsfølelse sier oss at de palestinske selvmorderne kan oppfattes som martyrer, selv om israelerne med like full rett kan kalle dem terrorister.

Nei, verden er ikke enkel. Selvmordets gru gjør den ikke enklere.