Selvsikker samaritan

Årets valgkamp ble en konkurranse i fattigpolitikk. Fra alle hold ble det ropt høyt om enkle grep og raske løsninger, helt til en stille major fra Frelsesarmeen fortalte om den vanskelige virkeligheten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slumsøster Marit Solli har vært de fattiges engel i ni år. Først i år fikk vi vite det.

- Jeg hadde holdt meg i bakgrunnen hvis jeg kunne. Det er ikke lystbetont å stikke hodet fram. Men dette handler ikke om meg, det handler om dem jeg jobber for. De fattige har jo ikke så mange som kan snakke for dem.

Derfor stilte Marit Solli opp i TV debatter og fortalte om et Norge som få av oss kjenner til. Et Norge hun kjenner godt. Hver dag møter hun mennesker som har for lite.

Hvorfor valgt du å si det nå, du har jo kjent dette problemet lenge?

- Jeg har holdt på med det samme i mange år, men jeg har vel aldri stått sånn på for de fattige før. Kanskje jeg har blitt sikrere i min overbevisning om at det er galt at folk skal ha det sånn i dette landet.

Den voksne Majoren krevde en milliard til de fattige. En milliard for at foreldre skal ha råd til å gi barna sine middag hver dag. Penger nok til å gi barna julegaver og skolemelk. Sånn er det ikke i dag. I dag er det mange som må b e. Mange som må ringe på døra til Slumstasjonen i Oslo. Redningen for dem er dette lille lokalet, fylt med mat, klær, toalettartikler, og Marit Solli.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er du glad for at du sa din mening om fattigdommen og politikernes unnfallenhet offentlig?

- Ja, ikke sånn for min egen del, men etter all fokuseringen på fattigdom ser jeg at folk kommer hit med hodet høyere hevet. Det er den samme effekten Bondevik sin åpenhet hadde på dem med psykiske lidelser. Jeg sa på TV at det er mange fattige, og da tør de som sliter å vise seg. De vet at de ikke er alene.

Vi har fått mange flere henvendelser den siste måneden, og jeg tror ikke det er fordi det har blitt flere fattige. Det er bare litt færre skapfattige.

Solli åpner for alle som ringer på. Den siste tida har det vært mange å ønske velkommen.

Dere fikk jo ingen milliard, bare flere å hjelpe?

- Vi ble aldri lovet en milliard, men politikerne har mange andre brutte løfter på samvittigheten. Hver måned kommer 600 mennesker til oss for å få dekket sitt dagsbehov for mat. Det burde de slippe. Vi må hjelpe dem, det samme ansvaret burde politikerne føle.

Klarer dere å hjelpe dem?

- Frelsesarmeen har aldri fått så mange gaver som nå. Folk strømmer til med penger og klær. Nordmenn er glad i å gi, men de trenger et puff, og jeg har vel vært en ”puffer” i år. I år har jeg vært i mye i media. Det hjelper. Nøden lærer oss å bli mer markedsorientert. Vi finner hele tiden nye måter å samle inn penger på. Vi får inn mye penger på Frelsesarmeens kokebok og juleplate.

Slumsøsteren har også forsøkt å puffe de ansatte ved Sosialkontorene. Tidligere i år uttalte hun at mange ansatte i kommunen er nedlatende i måten de behandler de fattige på. Respekt er viktig for Majoren.

Syns du synd på menneskene som kommer hit?

- Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Ikke på alle iallfall. De fattige er en sammensatt gruppe. Det viktig å behandle alle med respekt, men selvfølgelig er det noen jeg får vondt av. Da er d et ekstra viktig å sette grenser. Vi som jobber her må vise at det er vi som styrer Slumstasjonen. Man må vite hva man holder på med når man møter folk som er i en så vanskelig situasjon som våre brukere. Vi kan fort bli utnytta hvis vi er for snille.

Marit Solli er midt oppe i julestria. Det er første dag med utleveringen av juleposene. 80 poser er delt ut, og fortsatt ringer det på døra.

- Jeg føler meg heldig. For meg er det veldig tilfredsstillende å se at folk blir takknemlige. Men alle kan ikke jobbe sånn som jeg gjør. Men noe alle kan gjøre er å bli litt bedre medmennesker, på det enkle plan. Smil til naboen, inviter inn på en kopp kaffe, det er ikke så mye som skal til. Den sosial fattigdommen er så stor her i landet, og der kan alle gjøre noe.

Klokken er tre og døra på Slumstasjonen låses, men major Solli tar ikke uniformen av. For henne er det ikke middagslur og en lang TV-kveld som venter. I arbeidet sitt har hun blitt kjent med mennesker som få andre kjenner. Ensomme, gamle og syke som ikke selv går ut, og som ingen kommer til. Nesten ingen. Marit Solli besøker dem. De fleste ettermiddager går med til hjemmebesøk, som hun selv kaller det.

Er du veldig snill?

- Nei, jeg er ikke spesielt snill i det hele tatt, jeg gjør bare det jeg må.