Selvskudd i Najaf

Det meste står på spill når USA nå sikter på Imam Ali-mausoleet i Najaf. For et angrep kan fort bli et selvskudd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ORDENE FLYR

om kapp med granatene i Najaf. Iraks statsminister Ayad Allawi sa i går at han ga opprørsleder Moqtada al-Sadr og hans menn en «siste sjanse» til å legge ned våpnene, og forlate mausoleet som er bygd der Muhammeds svigersønn Ali led martyrdøden i år 661. Tidligere på dagen hadde al-Sadr sagt at han og hans menn var parat til å dele salig Alis skjebne - og lide martyrdøden. Onsdag sa interrimregjeringens forsvarsminister Hazim al-Shaalan at han skulle lære al-Sadr og hans menn «ei lekse de seint ville glemme». Vi skjønte hva han mente selv om bildet var uheldig, fordi mange av dem det gjelder nok vil glemme hva som traff dem ganske raskt, siden døde mennesker neppe husker lenge. Ordene viser at det trolig bare er et spørsmål om timer eller dager før irakiske regjeringsstyrker angriper, med massiv støtte fra USA i lufta og fra tanks på bakken. Amerikanske tanks sto i går bare 200 meter fra sjiamuslimenes største helligdom, Ali-mausoleet.

SITUASJONEN

i Najaf er så dramatisk at den fort kan komme til å legge premissene for Iraks framtid. På den ene siden har du en regjering - utpekt av USA - som i store kretser ikke har større legitimitet enn et annet quislingregime. På den andre siden har man en opprørsleder som på kort tid har bygd seg opp fra nesten ingenting, til å bli en politisk maktfaktor ved å utfordre USA med våpen i hånd. Al-Sadr utfordrer både invasjonshæren og quislingene, og henter politisk støtte fra fattige, arbeidsløse, frustrerte unge menn, som er kjernen i hans Mehdi-hær. De likner til forveksling på de unge menn bak intifadaen i de palestinske områdene. Det er denne eksplosive cocktailen USA og Allawi sikter på, og det er derfor verden holder pusten.

FOR USA DREIER

konfrontasjonen i Najaf seg om å opprette autoritet, og stanse et mulig opprør før det sprer seg enda videre. Og som vanlig er middelet konfrontasjon. For den irakiske regjeringen dreier det seg også om autoritet, men i lengden om noe enda viktigere, nemlig å forsøke å bygge legitimitet. Og heldigvis er det noen i det irakiske regimet som tenker mer på langsiktig legitimitet enn på en autoritet som kan vise seg å bli kortvarig. «Jeg tror at å drepe irakiske borgere ikke er en sivilisert måte å bygge det nye Irak på. Vi må bygge ved å forsvare mennesker og fremme dialog, ikke kuler.» Det sa den sjiittiske visepresidenten Ibrahim al-Jafari til BBC i forrige uke. Han har trolig et poeng eller to.

FOR OSS ANDRE

dreier konfrontasjonen i Najaf seg om ikke å gi den arabiske og muslimske verden enda et påskudd til å ønske seg konfrontasjon med USA og Vesten. Et massivt angrep - regissert og militært støttet av USA - på et av muhammedanismens helligste steder kan fort bli mer enn verden har godt av. Moqtada al-Sadr kan vise seg å bli farligere som død enn som levende. Hans opprør har spredd seg både til den fattige al-Sadr-bydelen i Bagdad, der flere hundre opprørere er drept de siste dagene, til Basra i sør, og til flere andre irakiske byer.

USA SKYVER

Allawi-regjeringen foran seg, for selv å få minst mulig blod på hendene. Men det er mer enn et bilde at bak de irakiske regjeringsstyrkene i Najaf står amerikanske soldater. Det er et faktum. Likevel var det positivt at Allawi i går gjentok løftet om amnesti til al-Sadr og hans menn hvis de overga seg. I forrige uke presset nemlig amerikanske myndigheter på for at opprørerne ikke skulle få amnesti. Aner man kimen til en litt mer selvstendig irakisk stemme når Allawi går lenger enn amerikanerne opprinnelig ville for å unngå et politisk livsfarlig blodbad? En mer selvstendig irakisk stemme ville både Irak og verden være tjent med. For verken legitimitet eller demokrati bygges av quislinger.