Sentrums-kameratene

NEW YORK (Dagbladet): Så langt sier amerikanerne at de foretrekker republikaneren George W. Bush, men de er kloke nok til å si at det er langt fram til valget, og at de ikke vet nok om hva presidentkandidatene står for.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det eneste som er klinkende klart, er at begge definerer seg som Bill Clintons rake motsetning. Det er familieverdier og moralsk lederskap som topper begges dagsorden. De fleste på denne planeten har sett hva som har ødelagt Bill Clintons presidentperiode. Al Gores hovedoppgave er å vise hvordan han vil beholde de populære sakene, men likevel gjøre ting helt annerledes. Derfor annonserte Gore med brask og bram onsdag at han vil ta med seg sine egne verdier til Det hvite hus. Ved hans side sto hans eldste datter, Karenna, som venter hans første barnebarn om få dager. Og ingens tanker gikk til sidesprang og syndens pøl da den heltekkelige Al Gore sto på talerstolen.

  • Dette er faktisk et av Gores store problemer. Han blir omtalt som en omvandrende dress uten sjarm og folkelig kontaktevne. Selv da hans kone, Tipper, reklamerte med at han var sprelsk i sengehalmen, var det ikke så mange som så mannen inne i dressen.
  • George W. Bush har i motsetning til Gore en alminnelighet over seg som tiltaler velgerne. Han rusler rundt i cowboystøvler og sier uten å nøle at hvis han roter seg bort i utenrikspolitikken, ja da vil han innkalle eksperter med kompass, slik at han kan finne veien tilbake. Noe slikt hadde aldri blitt godtatt hvis andre enn Bush hadde sagt det. Stein dum, sier de frekkeste. Ærlig og klok, sier andre.
  • Uansett har Bush personligheten, mens Gore til dels har sakene. Gores fordel er at han kan videreføre Clinton-administrasjonens populære saker: utdanning for alle, helsetilbud som alle kan bruke og redusert arbeidsløshet. Bush må ut av tåkeheimen, mens Gore må ut av dressen.
  • Begge presidentkandidatene har vokst opp med politisk sølvskje i munnen. George W. Bush er sønn av tidligere president George Bush, mens Al Gores far, Albert Gore sr., var en legendarisk kongressmann fra Tennessee. Begge har penger og politisk nettverk. Og begge holder moralens fane høyt og vil gjenreise respekten for presidentembetet.
  • Selv om republikanerne i Representantenes hus har oppført seg så elendig at Clinton fikk sympatien under riksrettssaken, lar de nå den til dels liberale republikaneren Bush være i fred. Han har deres støtte fordi de ser muligheten til å gjenerobre Det hvite hus med gamlepresidentens sønn. Derfor overser de uttalelser fra Bush om medfølelse, sosial utjevning og andre ting de anser som griller. Det holder at han er for økt forsvar, mot mer våpenkontroll, mot abort og for dødsstraff.
  • Gore sliter litt med troverdighet når han snakker om familieverdier, etter at sjefen hans har laget hakkemat av alt som smaker av den slags i Det hvite hus. For å vise at han er en helt annen mann enn Clinton, har han minnet amerikanerne om at han tjenestegjorde i Vietnam, er for et sterkt forsvar, sier ja til dødsstraff og priser nedgangen i bruk av offentlige velferdsmidler. Han har også begynt å kritisere Clinton offentlig for Lewinsky-skandalen. Samtidig sikrer han det demokratiske grunnfjellet ved blant annet å si ja til at kvinner selv skal velge i abortspørsmålet. Først og fremst vil Gore sikre den økonomiske framgangen, men han vil at materiell velstand skal få mer åndelig uttelling. Det magiske, men litt ulne ordet er: verdier.
  • Det eneste sikre med både Bush og Gore er at man vil slippe en ny og utslitende debatt om hva sex er i Det hvite hus. Og ingen av kandidatenes fruer vil selv søke politiske karrierer og skape rabalder med egne meninger. Hvis det kan berolige noen i 1999. Alminnelighet og vellykkethet er nøkkelord for begge kandidater. Foreløpig står konkurransen mellom stil og innhold, og så langt er det ikke mye som påkaller stort mer enn et gjesp.