«Sentrumskameratene»

Israelske velgere ser ut til å få tre hovedalternativer å velge mellom neste år

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ARIEL SHARON som sentrumspolitiker, hand i hand med fredsprisvinner Shimon Peres. Er det mulig?Sentrumspolitiker er Sharon allerede blitt, i hvert fall i navnet. Partikamerat med Shimon Peres er han ennå ikke, men det kan han kanskje bli om noen dager. Israel opplever et politisk jordskjelv. Ariel Sharon, superhauken med tilnavnet «bulldoseren», har fått nok av høyrefløyen i sitt Likud-parti og danner sitt eget parti, Nasjonalt ansvar. Shimon Peres har fått nok av sitt arbeiderparti som for snaue to uker siden kastet ham som formann. Nå vurderer Peres om han skal starte eget parti eller gå i kompaniskap med Sharon. Begge sikter mot nyvalget, som trolig finner sted i mars.

ISRAELSKE VELGERE får dermed tre hovedalternativer neste år: Et mer radikalt arbeiderparti, under ledelse av fagforeningslederen Amir Peretz, et mer høyredominert Likud-parti under ledelse av Benjamin Netanyahu og et sentrumsparti med Sharon i spissen.Sharon har som statsminister lagt seg kraftig ut med høyrefløyen i Likud, ikke minst når det gjaldt den israelske tilbaketrekningen fra Gaza i høst. Som selvbestaltet sentrumspolitiker sier Sharon at han vil respektere det såkalte «Veikartet for fred», som FN, USA, Russland og EU står bak. Noen ensidig tilbaketrekning fra Vestbredden vil han imidlertid ikke forplikte seg til.

I DISSE SPØRSMÅLENE er Sharon helt på linje med Peres. Og går man tilbake i historien, finner man ut at de to gamle rivalene slett ikke alltid har stått så langt fra hverandre politisk. Mens Sharon ledet sine tropper som general, var Shimon Peres en av nøkkelpersonene i Israels kamp for å skaffe seg atomvåpen. Mens Sharon ble utpekt som «indirekte medskyldig» til massakren av hundrevis av palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatila i Beirut i 1982, hadde Peres som statsminister ansvaret for det brutale felttoget «Vredens Druer» i Sør-Libanon i 1996, med den påfølgende Qana-massakren. Begge de to israelske veteranpolitikerne har gjort så godt de har kunnet for å fylle den israelsk-okkuperte Vestbredden med jødiske nybyggere.

I SIN NYE BOK «Krig og diplomati» viser NRK-korrespondent Odd Karsten Tveit at Shimon Peres på langt nær er den fredsduen noen har ansett ham for å være. Da mange israelere demonstrerte mot den israelske hærens oppførsel under den første palestinske intifadaen på slutten av 1980-tallet, forlangte Peres at demonstrantene skulle «holde kjeft mens det skytes». Rett etter at Oslo-avtalen var undertegnet i september 1993, hadde den daværende norske utenriksministeren Johan Jørgen Holst et svare strev med å få Peres til å holde sitt løfte om å undertegne et hemmelig brev til Yassir Arafat. I desember samme år intervjuet Tveit Peres i Jerusalem. Den israelske utenriksministeren gjorde det klart at han ikke ønsket en palestinsk stat, men en palestinsk føderasjon med Jordan.

SHIMON PERES er 82 år gammel, Ariel Sharon 77. Partiet Nasjonalt ansvar blir av mange spådd å bli et kortsiktig fenomen, selv om mange av Likuds parlamentsmedlemmer følger Sharon. Det er all grunn til å tro at både Peres og Sharon ønsker å sette punktum for sine lange politiske karrierer ved å få til en fredsavtale med palestinerne. Avtalen skal selvfølgelig ikke gi palestinerne mer enn et minimum, men også i det spørsmålet er de to veteranene enige. Begge ønsker å beholde Øst-Jerusalem som israelsk for evig og alltid, begge ønsker å beholde de store nybyggerkoloniene på Vestbredden, og begge gir sin fulle støtte til den såkalte separasjonsmuren som skiller Israel fra de deler av Vestbredden israelere flest ikke vil ha.Verken «det nye høyre», «det nye venstre» eller «det nye sentrum» vil få flertall under det kommende parlamentsvalget. En meningsmåling offentliggjort i går viser at Sharons parti vil få et klart flertall sammen med Arbeiderpartiet og de andre partiene på venstresida. Men i dag er det helt umulig å spå hva slags koalisjon som vil styre Israel neste år. Ariel Sharon spiller høyt, men er neppe ferdig i israelsk politikk. Shimon Peres har vært avskrevet før. Kanskje kommer begge tilbake som «sentrumskameratene».