Serberne stjal likene

IZBICA (Dagbladet): En bit av et kjevebein med fire tenner stikker opp av bakken. Dotter av menneskehår ligger flere steder. Sko, luer, gensere og jakker er strødd utover. Like avslørende er haugen av etterlatte gummihansker - noen tynne operasjonshansker, andre vanlige oppvaskhansker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Serberne passet på hygienen da de 2. juni stjal 142 lik etter en av de største massakrene de hadde begått ni og en halv uke tidligere.

Men styrkene - som utstyrt med en gravemaskin rykket inn i utkanten av landsbyen Izbica i fjellet sørvest for Srbica - slurvet med ryddejobben.

Bevisene ligger fortsatt i dagen. Overlevende fra massakren venter på å fortelle sin historie til etterforskerne fra FNs krigsforbryterdomstol.

Massakren ble kjent da NATO i april offentliggjorde satellittbildet som viste den ferske massegraven i Izbica. Bildet ble sammenholdt med satellittfoto som var tatt før massegravene kom.

- Satellittbildet er ikke annet enn datamanipulasjon, hevdet det statskontrollerte serbiske fjernsynet, som avfeide meldingen som løgn.

Fjernsynet i Beograd hevdet at NATO hadde valgt seg ut landsbyen fordi den er så liten og er så vanskelig tilgjengelig at ingen ville komme dit og avsløre løgnen.

- Hvordan kunne nærmere 150 lik være begravd i en landsby med bare 70 innbyggere, raljerte fjernsynsreporteren.

Løgnen er avslørt. Den er fabrikkert i Beograd.

Overlevde

Shaqir Halili (63) overlevde massakren. Han fulgte Dagbladet til den røvede massegraven, og forteller hva som skjedde om formiddagen 28. mars. Dagen var kurban bajrami, avslutningsdagen på muslimenes hellige måned, ramadan. Den er som den kristne verdens 1. juledag.

- Serberne hadde startet artilleriangrepene kvelden før. Fire serbiske politimenn var drept i nærheten av landsbyen noen dager tidligere. Neste morgen kom tre politimenn til husene. De forlangte 1000 mark for ikke å brenne huset, 500 mark for traktoren og 100-200 mark for å spare våre liv. Noen betalte, andre hadde ikke pengene. Deretter rykket serberne inn i landsbyen med rundt 70 mann. Det var soldater, politi, paramilitære og sivile serbere fra landsbyene rundt.

Shaqir navngir fem serbiske sivile som var med. En av dem ble for 18 år siden dømt for å ha hengt sin egen mor.

Drevet vekk som kveg

- Mennene ble atskilt fra kvinner og barn. Menn fra omkringliggende landsbyer ble fraktet hit. Vi ble drevet av sted som kveg. Under marsjen ble vi delt i to grupper, som ble kommandert opp på hver sin høyde. Der ble vi igjen delt i mindre grupper. Jeg var med i en gruppe på rundt 25 mann. Vi ble kommandert til å sitte på rekke, med ryggen til offiseren som hadde kommandoen over gruppa. Jeg spurte en annen om klokka. Den var 10.20.

Inntil dette øyeblikket hadde Shaqir trodd at serberne var ute etter å skremme dem.
- Så hørte jeg kommandoropet: «Skyt!» Holdet var to- tre meter. Jeg ble kastet i bakken. Men jeg hadde flaks. Kula hadde strøket hodebunnen. Mennene rundt meg skrek i dødsangst. Jeg greier knapt å beskrive hvor fryktelig det var.

Shaqir forteller at han ble liggende. Han lot som han var død. En annen som var såret, krabbet bort til ham.
- Det var min nabo, Demush Aslani. Han spurte forvirret hva som hadde skjedd. Jeg hvisket til ham: «Ikke snakk, da skyter de igjen.»

Slik ble vi liggende. Kanskje gikk det et kvarter før serberne forsvant, åpenbart i den tro at vi alle var døde. Da rømte vi opp i fjellet. To i min gruppe hadde overlevd. Demush var død. Shaqir gråter når han minnes bestevennen, som bodde bare et steinkast unna massegraven, som er 95 meter lang og mellom 7 og 15 meter bred.

Sammen med naboen Halil Osmani (45) tar han oss med til Afrim Xhemajli (35), offiserer i brigade 112 «Arben Haliti» i UCK-geriljaen.

Han oppbevarer listene med navn og bosted på alle de drepte. En av de 142 er ennå ikke identifisert. Seks bærer etternavnet Shala.
- Ikke bare menn i våpenfør alder ble drept. Den eldste var en mann på 105 år. To andre var 87 og 86 år gamle. En gutt på tretten var blant ofrene. Den yngste var en tre år gammel jente. Sju var kvinner. Den eldste av dem var invalid og mentalt syk.

Hun ble brent levende fordi hun ikke var i stand til å følge med da kvinner og barn ble kommandert til å gi seg på vei til den albanske grensa.

Ofrene ble ikke bare skutt med spesialgeværer, der trykket blåste vekk deler av hodet og fikk øyne til å sprette. Noen ble slått i hjel med geværkolbene, forteller UCK-offiseren. De 142 ble gravlagt noen dager seinere. I tida som fulgte opplevde landsbyen fire nye angrep. Når serberne ikke fant mennesker, drepte de dyra. Bak husene ligger restene etter seks okser og 19 kyr.

Kanskje skjønte serberne at det gikk mot nederlaget. 2. juni kom de tilbake med gravemaskin og gravde opp de døde, som var identifisert og gravlagt noen dager etter massakren.
- Likene ble fraktet bort på lastebiler. De ble sikkert brent. Vi vet ikke hvor, sier Shaqir.

For to dager siden fløy et helikoper over landsbyen. Massegraven ble fotografert av en FN-tjenestemann som arbeider for krigsforbryterdomstolen i Haag. Shaqir Halili - som har sin kone Maliqe, fire sønner, fem døtre og to barnebarn i Elbasan i Albania - venter på at etterforskerne skal komme:

- Verden må få vite om det som skjedde her. De skyldige må stilles til ansvar.

BEVIS: NATO-fly oppdaget massegravene i landsbyen, og fotograferte dem .
OVERLEVDE: Shaquir Halili (63) er en av de få overlevende etter massakren i Izbica.