Serbernes milde Messias

RUMA/INDIJA/STARA PAZOVAR (Dagbladet): - Jeg er forberedt på alt, på at Slobodan Milosevic til og med vil provosere fram en krise som kan gi ham påskudd til å avlyse eller annullere valgene. Men jo nærmere vi kommer valgdagen, jo større optimist blir jeg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hadde Vojislav Kostunica (56) hatt fem minutter på tomannshånd med den alminnelige serber, hadde han hatt en rimelig tilmålt sendetid i fjernsynet, hadde han hatt muligheter til å hindre fusk, ville han med sikkerhet blitt Jugoslavias neste president.

Dagens valg i Jugoslavia er fullt av dersom, hvis, uansett Kostunicas klare ledelse på meningsmålingene.

- Jeg vet hva Milosevic er i stand til å finne på. Jeg har vanskelig for å forestille meg at han vil gi fra seg makta frivillig. Men vår eneste mulighet til å fjerne ham er ved valg.

Jussprofessoren i den grå dressen har snille, brune øyne. En ærlig mann. Han virker forlegen i møtet med menneskemasser. I små grupper er han trygg, rolig.

På kirkebakken

Dagbladet fulgte ham en dag gjennom Vojvodina-provinsen, til småbyene Ruma, Indija og Stara Pazova på valgkampens siste dag. Til sammen drøye 2000 mennesker var møtt fram i byer som er under total kontroll av Sosialistpartiet til Milosevic og av Jugoslavias Venstreparti (JUL) under kona Mirjana Markovic.

Ved inngangen til den ortodokse kirken i utkanten av Stara Pazova blir Kostunica møtt av prestene fra stedet - en protestantisk, en katolsk og en ortodoks. Dette skal uttrykke at Vojvodina i århundrer har vært et multietnisk og multireligiøst møtested. Her bor serbere, ungarere, slovaker, rumenere, et tjuetall nasjonaliteter. På kirkebakken tar han en pause for å snakke med meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg kjenner ansvaret jeg har tatt på meg. Ikke at jeg frykter å tape, ikke å bli president. Jeg er redd for at noe kan gå voldsomt galt, slik at jeg ikke kan se folk i øynene etterpå, slik at jeg ikke kan leve opp til mitt eget slagord.

«Voldsomt ansvar»

Det Kostunica frykter, men ikke kan si for ikke å ta motet fra sine tilhengere før avgjørelsens dag, er at Milosevic skal stjele seieren fra opposisjonen enda en gang. At det skal resultere i den totale motløshet eller utløse et desperat opprør.

Han er redd for at regimet skal svare med politi, soldater og stridsvogner.

- Det er et voldsomt ansvar.

Som sine velgere er Kostunica preget av en dobbelthet. Forventningene og troen på seier er paret med resignasjon.

Han har ikke bedt om å bli presidentkandidat for de 18 partiene og gruppene som til sammen danner DOS (Demokratske Opozicije Srbije eller Serbias Demokratiske Opposisjon).

Han har i årevis levd stille i skyggen av Vuk Draskovic, Zoran Djindjic og Vesna Pesic. Sistnevnte har trukket seg tilbake til bøkenes verden. Draskovic har gjemt seg i Montenegro, redd for sitt liv etter tre drapsforsøk og kompromittert etter sine politiske kursskifter. Djindjic har gjort seg umulig med sin tette kontakt til vestlige ledere.

Måtte

- Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte ta på meg oppgaven, sier Kostunica.

Hans ordvalg er kjemisk fritt for hat, fiendskap, for kraftuttrykk. Til og med musikken som spilles på møtene hans, er lavmælt. Ingen støyende nasjonalistisk musikk.

- Jeg ser meg selv som en lærer, som en prest. Jeg forsøker å sette visse standarder for menneskelig oppførsel. Jeg tror at menneskene i dette landet har gått trøtt av sterke, karismatiske ledere. De ser hvor det har ført, til isolasjon og sosial ruin, forklarer han.

- Vi ønsker å leve som normale borgere i et normalt land.

Hans taler er som forelesninger, ikke flammende agitasjon.

- I min utenrikspolitikk og i det sosiale ansvaret for de fattige, for arbeiderne ligger jeg til venstre. I mitt menneskesyn er jeg konservativ, som en europeisk kristelig-demokrat, sier han.

Solid forsprang

Regimet frykter denne mannen. Meningsmålingene gir Kostunica et solid forsprang. Endelig stiller en kandidat som ingen kan finne svarte flekker på. Han har neppe tatt imot en dinar som han ikke har tjent på ærlig vis. Svaret er delvis å late som om han ikke eksisterer. Da han fikk en time i det statskontrollerte fjernsynet, satt Kostunica vendt mot den kvinnelige intervjueren, i den tro at kameraet bak henne ble brukt. Men redigererne viste ham konsekvent i profil, halvt vendt bort fra seerne, for å understreke avstanden til borgerne.

Samtidig siktet et annet kamera inn på Kostunicas slagord: «Hvem er det som kan se deg i øynene?»

- Jeg er vant til å se folk i øynene når jeg snakker med dem. Jeg visste ikke at jeg ble lurt.

Den andre metoden mot Kostunica er å sjikanere ham, å hevde at han ikke er en riktig mann i Balkans machoverden:

- Det er mistenkelig med en mann som har vært gift i årevis, som ikke har barn, men 17 katter, sier den rabiate nasjonalisten Vojislav Seselj.

Kostunica har to katter. Den ene, en godslig svart hannkatt med navnet Dragoljub, har flyttet inn på valgkampkontoret.

Håper

- Er det vanskelig å beholde selvkontrollen?

- Jeg svarer ikke med motstanderens språk. Jeg er ikke slik. Deres angrep forteller om deres desperasjon.

Tilhengerne på Kostunicas valgmøter er vennlige, velkledde, som kandidaten selv. Mange har pyntet seg. Det er høytid. De kommer med en drøm.

- De fleste av mine landsmenn lever et usselt og uverdig liv. De er gjort til gisler for en enkelt mann og hans politikk. Samtidig er alternativet klarere enn noen gang under Milosevic' 13 år ved makta.

- Du vil ikke utlevere Milosevic til Haag-domstolen. Tror du virkelig at han er rede til å leve som en normal borger i president Vojislav Kostunicas normale Jugoslavia?

- Jeg kan ikke annet enn å håpe. Jeg forsøker ikke å tenke på dette spørsmålet.

PREST OG LÆRER: Vojislav Kostunica har evnen til å få folk til å dirre av forventning.