Sett byen på taket

Det ble rabalder da Oslos varaordfører, Svenn E. Kristiansen, løftet kjøttøksa for å slakte vår helligste ku, markagrensa. Fremskrittspartiet anbefalte ellers siste nytt i skyskrapere fra Manhattan og full sanering av hovedstadens fattigste bebyggelse. Hylet fra bestyrtede landsbypietister har ikke lagt seg ennå. Tenk om Oslo ble seende ut som en storby?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så mange rivetabber og byggekatastrofer har Oslo på samvittigheten at verken politikere eller folk flest lenger kan forestille seg hvordan det lar seg gjøre å bo godt og trygt, hyggelig og sentralt midt i en storby. Fortsatt klynger vi oss til nostalgiske forestillinger om bygården som eneboligens fattige fetter. Fortsatt insisterer folketroen på at det gode livet holder til i en hage på landet, langt borte fra byens larm, selv om altså flyttestrømmen går andre veien, fra landet til storbyen.

  • I realiteten har selvfølgelig folk oppdaget byens velsignelser for lenge siden. Det er jo derfor vi vil bo her, hvis politikerne gir oss lov. Forutsatt at vi erkjenner at Oslo er en del av Europa og ikke en øy i New York, og at vi derfor gjør klokt i å kikke både til København og enda lenger sør på jakt etter gode rollemodeller. Der kan vi først og fremst erverve følgende innsikt som trolig er det vesentligste premiss for all sunn byplanlegging: Bygg boliger i sentrum. Inviter folk innover mot bykjernen. La folk bo der de jobber og jobbe der de bor. Slik vitaliserer vi øde og utrygge sentrumsstrøk. Slik reduserer vi bilbruken og reduserer forurensingen. Hurra!
  • Og mens vi ennå har humøret i behold: Flytt boligene noen etasjer opp i høyden, over butikkene og kontorene og avrund byggverket med takterrasser og småparker, frukthager og lekeplasser. Byens tak skal bli vår største skatt.
  • Det er politikerne selv som har skylda, da de reduserte byplansjefens stilling slik at her ikke lenger ble plass til mer enn en høyst middels byråkrat. Nå kan enhver i stedet se hvordan byen ble stykket opp for øynene våre, uten en samlende retning, uten en overordnet plan om at der folk bor, der lever byen, og der det er liv, der lar det seg gjøre å bygge det gode liv. Alternativet finnes nemlig ikke. Byene vokser over hele verden. Urbanisering er ikke et skjellsord for yngre generasjoner, som trass i de nye mobile og bærbare arbeidsplassene søker seg til storbyene, de fysiske møteplassene og det menneskelige mangfoldet her.
  • Uten en radikalt ny og raskt ervervet forståelse for hvordan vi kan tilby menneskene gode boliger og rekreasjonsbetingelser i bysentraene, gjennom hele livsløpet, vil nok neste generasjoner vite å treffe blink når de sikter på den helligste kua vår. Markagrensa må ikke være like hellig over alt. Markagrensa er i alle fall dømt til å falle hvis ikke dagens politikere gjør plass til menneskene som skal utvikle byen videre inn i framtida. Fritida holder nemlig også på å få nytt innhold. Ærlig talt mosjonerer stadig flere av oss mer innendørs enn vi strengt tatt liker å tenke på.
  • Fremskrittspartiet har altså til basuners klang utfordret markafundamentalistene, landsbynostalgikerne, beslutningsvegrerne og de mest fryktsomme av estetikerne. Ypperlig. For selv et Postgirohus eller den strøksødeleggende Y-blokka i Regjeringskvartalet blir verneverdig, viser det seg, bare tida går. Og dermed tør ingen foreta det dristige grepet, som å spa vekk restene av fattigdommen, for eksempel i Torggata, anlegge en storslått promenade i stedet, med fortauskafeer, kontorer, butikker, kaffebarer, trær, hekker og hva vet jeg, bare det kommer til å bo folk her, i nye bygårder med grønne hager på takene.
  • Velkommen til by'n, dere.

Og selvfølgelig må ingen tro at jeg nå serverer en grensesprengende nyhet. Slik byggeskikk er nedfelt stykkevis og delt både her og der og rett som det er, i byen. Problemet er snarere det evige, og har gitt gjenlyd fra absolutt alle talerstoler der byutvikling er temaet: Vi mangler en samlende instans for offentlig planlegging av det kreative og visjonære slaget. Gi oss rom til endelig å få bygge byen.