Severdig om dronning Elizabeth

En inder har regissert dette erketypisk britiske kostymedrama om dronning Elizabeth I. Cate Blanchett er et funn i tittelrollen. Men hva gjør fotballspilleren Eric Cantona i ballongbukser?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

La oss først slå fast at «Elizabeth» på mange vis er en flott film. Litt for flott, slik den velter seg i overdådige kostymer, dvelende og megetsigende kameraføringer, og et musikalsk akkompagnement så pompøst at du kunne tro at all verdens filharmonikere hadde gått berserk i kinosalen.

Men nydelig og uten en lyte i spill eller framtoning er altså Cate Blanchett. Hun er mer enn verdt billetten og deltar nå for fullt i amerikanske Oscar-spekulasjoner.

Britiske historieproduksjoner blir aldri dårlige. Dramaet om Elizabeth den førstes kamp for å sikre makten på 1500-tallet er både spennende og interessant. Blanchetts store prestasjon er at hun gjør historiebøkenes tørre, maktglade regent til et levende menneske - ikke minst en levende kvinne - som da det gjaldt utmanøvrerte tidas drevne menn i politisk taktikk.

Vi møter Elizabeth som ungjente, vakker og forelsket. Til gjengjeld er hennes da regjerende, katolske halvsøster Mary Tudor (Kathy Burke) så heslig framstilt at hun umulig kan ha livets rett.

Vi får et par gruoppvekkende realistiske skildringer av henrettelser, før Mary ånder ut og Elizabeth tar over. Eric Cantona dukker opp som talsmann for ekteskapskandidaten greven av Anjou (Vincent Cassel).

Cantona er ikke bare en ubehjelpelig skuespiller. Han blir ufrivillig komisk.

Dette og noen teatrale overtydeligheter ødelegger for helheten i «Elizabeth». Hun ble en dronning som regjerte i 45 år. Et klart severdig kinoemne.