Sex, hevn og selvskryt

Willy Brandt hadde et mangeårig forhold til en kvinnelig journalist. Dette er blant avsløringene som enka hans, Brigitte Seebacher (57), presenterer i ny bok. Boka er et usedvanlig perfid angrep på Hamar-jenta Rut Brandt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERLIN (Dagbladet): Brigitte Seebacher var 32 år og ansatt i presseavdelingen på SPDs partisentral i Bonn, da hun i 1978 innledet et forhold til den dobbelt så gamle ekskansleren og fredsprisvinneren. Kort tid seinere oppdaget legene at Willy nylig hadde vært gjennom to hjerteinfarkter. På sjukehuset var det Brigitte som passet døra. Hamar-kvinnen Rut, som hadde stått ved hans side i 34 år, var blant de mange som ble nektet adgang.

VAKTBIKKJE:

Da det nybakte samboerparet umiddelbart etterpå dro på en flere måneders rekonvalesens til Frankrike, ble det klart for all verden at gamlekansleren hadde fått seg ei vaktbikkje som eneveldig kunne avgjøre hvem som slapp gjennom nåløyet - og hvem som ikke lenger var velkommen. Rut Brandt tok ut skilsmisse etter 34 år og tre felles sønner. Ekteskapet ble formelt oppløst to år etterpå.

«Skilsmissen trakk i langdrag, fordi de materielle ønskene ikke sto i forhold til de reelle mulighetene,» skriver Seebacher i boka «Willy Brandt». Men hun nøyer seg ikke med dette sleivsparket:

-  Rut Brandt hadde ikke noe eget yrke og sto slett ikke på egne bein. Kravene var imidlertid store, og under alle omstendigheter oversteg de mulighetene, beretter Seebacher om Rut og Willys første år i Berlin sammen.

BRANDTS SIDESPRANG:

Gjennom tallrike intervjuer i talkshow på TV og store oppslag i nyhetsmagasinet Spiegel de siste ukene, forsøker Brigitte Seebacher å rettferdiggjøre bakgrunnen for sin personlige historie om den store politikeren som hun var gift med i 14 år.

Det er tilsynelatende nødvendig for henne å gjøre verden oppmerksom på at hun sjøl faktisk ikke var hans første sidesprang. Dermed forteller hun at han allerede fra midten av 60-tallet hadde et mangeårig forhold til Stern-journalisten og forfatteren Heli Ihlefeld (69). Brandt satte stor pris på henne og elsket henne dypt, hvis vi skal tro Seebacher.

Heli Ihlefeld har ikke selv kommentert boka, men Seebacher hevder at hun er innforstått med å bli presentert for offentligheten på denne måten. Ihlefeld var nemlig også en av de tre som det vesttyske, føderale kriminalpolitiet BKA hadde satt opp på lista over mer eller mindre prostituerte kvinner som DDR-spionen Günter Guillaume skulle ha smuglet inn til Willy Brandt under hans reiser rundt i landet. De andre var henholdsvis en ikke navngitt, antakelig jugoslavisk dame, den tredje en svensk TV-journalist som bare kjennes under identiteten «Frau Larsson».

PRESSMIDDEL:

I spillet omkring avsløringen av DDR-spionen Guillaume på vårparten 1974, ble det brukt som pressmiddel mot den daværende kansleren at han med sine påståtte eskapader kunne ha gjort seg utpressbar for østblokken. Som kjent, valgte Willy Brandt å gå av etter tre ukers råkjør bak kulissene.

-  Jeg har grublet og tenkt over om den mannen jeg var sammen med i alle disse åra virkelig passer inn i bildet som motstanderne hans forsøkte å skape den gangen. Til slutt måtte jeg konkludere med at ryktene om ham ikke kunne være riktige. Men Willy Brandt var en mann som aldri forsvarte seg. Han kunne ikke fått seg til å si til noe annet menneske at «nei, jeg har ikke latt noen skaffe meg kvinner - og da slett ikke prostituerte». Og ikke under noen omstendighet av en mann som jeg på det aktuelle tidspunktet visste sto foran sin umiddelbare pågripelse som spion, uttaler Brigitte Seebacher i flere TV-intervjuer.

HEMMELIG KONTAKT:

Seebacher mener selv i sovjetiske arkiver å ha funnet rikelig med nye indisier på hva som virkelig foregikk da Brandt trakk seg. Lederen for den sosialdemokratiske gruppa i Forbundsdagen, den maktfulle Herbert Wehner, sto i hemmelig kontakt med DDR-ledelsen. Det må ha vært ham og Erich Honecker som sydde sammen intrigen mot Brandt.

Wehner hadde eksellente forbindelser til toppen i de vesttyske kontrollorganene, og må ha visst at kanslerens privatsekretær var DDR-spion. Sammen med Honecker bestemte han at Guillaume skulle ofres for å ta knekken på Brandt. De påståtte kvinnehistoriene skulle - med BKAs hjelp - brukes som brekkstang for å få SPD-ikonet til å trekke seg frivillig fra stillingen som vesttysk statsminister.

I bakgrunnen svevde selvsagt KGB og Leonid Bresjnev. Motivet for operasjonen var at DDR, ikke minst takket være store bidrag fra Willy Brandt, i denne perioden var blitt løftet ut av verdenssamfunnets isolasjon.

Men verken ledelsen i Sovjet eller Sentralkomiteen i DDR hadde til hensikt å betale den avtalte prisen for FN-medlemskap og internasjonale traktater. De visste at Brandt, med sin enorme popularitet i den østtyske befolkningen, ville kreve reisefrihet og respekt for menneskerettighetene. Derfor måtte han vekk.

SELVRETTFERDIGHET:

Heller ikke her holder Brigitte Seebacher seg tilbake når det gjelder å lange ut etter sin forgjenger. Hun sier, og skriver, mer eller mindre rett ut at motstandernes regnestykke aldri ville ha gått opp hvis det i 1974 hadde vært henne - og ikke Rut Brandt - som var gift med kansleren. Hun - i egne øyne en gudbenådet homo politicus - ville ha skjønt tegningen, snakket med kansleren, gitt ham de riktige rådene og sørget for at han hadde kommet seg gjennom krisa med statsministertaburetten i behold.

Men hjemme hos Rut kunne ikke Willy regne med intellektuell støtte:

-  Hun lå fremdeles i senga den morgenen han fortalte henne at han ville trekke seg noen timer seinere. «Det syns jeg er riktig. Noen må ta på seg ansvaret,» svarte Rut.

Brigitte Seebacher himler med øynene når hun forteller.

Som elefanten i porselensbutikken fortsetter hun felttoget sitt mot Willy Brandts nærmeste. Full av selvrettferdighet. En dag hun kommer hjem fra byen finner hun ektemannen i sjukesenga. Han kjemper med tårene. Han leser utdrag fra Rut Brandts erindringsbok «Alltid kom jeg hjem», som ble publisert i Stern. Det var parets eldste sønn, Peter, som hadde oversatt den til tysk for henne. Denne innsatsen skulle gjøre at Willy i lang tid ikke ønsket å se Peter. Forsoningen var en tung prosess som tok lang tid.

DØDSLEIET:

Det går mot slutten for kjempen, som ligger i ekteparets hus i Unkel utenfor Bonn med langt framskreden kreft. Datteren hans ringer fra Oslo og sier at hun og familien vil komme for siste gang.

«Jeg spør W. Han sier klart og bestemt: Vær så snill og si til henne at jeg ikke kan mer. Hva formidlingen av denne beskjeden vil utløse, står klart for meg. Men det eneste som teller er hva den døende ønsker. Overfor ham gjør man alt riktig. Overfor utenomverdenen alt galt.»

Da Mikhail Gorbatsjov uanmeldt kom og ringte på, åpnet hun ikke døra.

-  Jeg trodde det var en dårlig spøk, sier hun nå om den vanvittig pinlige episoden. Men hun sørger også for et par trøstens ord til seg selv.

Den 7. oktober 1992 var sønnene Lars og Matthias der for siste gang.

-  Da de går, tar Matthias meg i armen og sier: «Jeg kommer aldri til å glemme deg for dette.»

AVSLØRENDE: Brigitte Seebacher (57) har både pikante og perfide avsløringer fra tysk storpolitikk i sin siste bok. Hun var bare 32 år da hun i 1978 innledet sitt forhold til den dobbelt så gamle eks-kansleren og fredsprisvinneren Willy Brandt. Her sammen med Tysklands rikskansler Gerhards Schröder.
MURENS FALL: Willy Brandt var sterkt beveget da Berlin-muren falt 9. november 1989. Forsoningen og tilnærming mellom øst og vest var hans største politiske prosjekt under den kalde krigen.