Sex, vold og bilder

Med «Den sjenerte pornografen» har Nikolaj Frobenius skrevet en roman som gir støtet til mange refleksjoner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter forfatterens suksess med «Latours katalog», som også har vakt internasjonal oppsikt og var langt framme i konkurransen om den europeiske Aristeion-prisen i fjor, har man med god grunn hatt store forventninger til Frobenius' nye roman. Disse forventningene kan neppe sies å bli helt innfridd med «Den sjenerte pornografen».

Tittelen pirrer nysgjerrigheten og virker original helt til man kommer i tanker om Kenneth Patchens «Memoirs of a shy pornographer» - en amerikansk satireklassiker fra 1945 som er lite kjent i Norge.

Nå vet jeg jo ikke om Frobenius hører til de få som har lest den. Likheten er ikke slående, men til felles har de to bøkene bruken av en Candide-liknende ung hovedperson hvis sørgelige opplevelser holdes opp som et forvrengt speilbilde av et samfunn på avveier. Linjen til «Blikktrommen» av Günter Grass og lille Oskar Matzerath som nekter å vokse i protest mot galskapen i det (post-)nazistiske Tyskland, er på den annen side slående, noe som understøttes av at handlingen starter i en liten havneby kalt Oder. Hvis vi i tillegg trekker fram moderne eventyr om barn som tvinges inn i en voksenverden som truer deres naturlige barnlighet, har vi nevnt noen av de viktigste forutsetningene for «Den sjenerte pornografen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Avsporing

Nå skal det ikke legges forfatteren til last at han forholder seg til andre tekster, og dette desto mindre fordi han så absolutt står på egne bein. Som i «Latours katalog» beveger Frobenius seg også her utenfor den slagne landevei.

Frobenius er en ambisiøs forfatter som er opptatt av dyptgripende menneskelige problemer i en samfunnsmessig kontekst som han opplever som en trussel mot grunnleggende humanistiske verdier. I den første handlet det om smerte, i den andre om lyst, eller rettere sagt: om disse følelsenes fravær eller fordreide manifestasjon, der den første ikke kan tenkes uten den andre. Begge er ekte og autentiske og som sådan nødvendige forutsetninger for en «sann» eksistens. Bøkene handler om den avsporing som skjer når de kommer til uttrykk i en fordreid form - når smerten blir et mål i seg selv, enten den påføres andre eller en selv, og når lysten i den grad utsettes for artifisielle stimuli at den blir fremmed for sin egen kilde.

I «Den sjenerte pornografen» er handlingen lagt til et fiktivt framtidssamfunn, ikke så ulikt vårt eget, ja, hvor vi bare skal sørge for et par små omdreininger til i vår mentale og psykoseksuelle habitus før vi befinner oss der. Den skildrer et sexologisk helvete der vår moderne frigjorthet i den grad har tatt overhånd at den slår om i sin motsetning, en forfalsket lyst, en sanselighet i negativ.

I landet P., dit hovedtyngden av handlingen er lagt, bombarderes ikke bare innbyggerne fra de går i barnehagen av pornografiske bilder og filmer, av overdimensjonerte framstillinger av kjønnsorganer, som oftest løsrevet fra den øvrige kropp, men de er også i hele sin væremåte og i hele sin følelsesstruktur infisert av denne billedgjorte nakenheten.

Samfunnet framstår som en eneste stor pornobutikk, et nudistisk speilkabinett, der bilder og fotografier har trådt i stedet for menneskelig (nær)kontakt - et voyeuristisk, kunstig, overstimulert samfunn der selve det å fotografere eller se på fotografier ikke bare er stimulanser som skal til for å utløse lyst, men hvor dette så å si har trådt i stedet for den seksuelle akten som fotograferingen foregir å feire i all sin nærgående avstandskontakt.

Hevnmotiv

Hit kommer romanens hovedperson, Simon, på flukt fra en traumatisk opplevelse, der han sammen med sin lekekamerat, Sara, har vært vitne til at en fremmed politimann har tvunget hennes mor til å kle av seg, torturert henne med døden til følge - og fotografert hele seansen. Sara forsvinner, og Simon drar til landet P. for å ta rede på hennes skjebne og ikke minst for å finne politimannen Peter Fehm, som han vil blinde med en syl. Hevnmotivet har således denne romanen til felles med den forrige.

Her blir Simon først innesperret i et såkalt kompetansesenter, et slags barnehjem, som arbeider etter de samme sexologiske prinsippene som gjelder i det øvrige samfunnet. Seinere blir han adoptert av et ektepar der mannen lærer ham opp i (naken)fotografiets edle kunst.

Hele tida er Simon besatt av tanken på Sara, som han skriver lange brev til. Til slutt møter han Fehm for deretter å vende tilbake til Oder. Hvordan dette møtet og denne tilbakekomsten arter seg, skal ikke røpes her.

Uforløst

Romanen er et ambisiøst og spennende prosjekt, og den yngler av ideer. Men mange av dem virker uforløste og fortenkte. Her finnes gode ansatser til streng og treffende satire, men det blir stort sett med ansatsene. Likevel gir boka støtet til mange refleksjoner. Den får oss til å gjennomtenke de vilkårene vi lever under i et gjennomseksualisert billedsamfunn. Dette er romanens store pre. Så ære være Frobenius for hans ambisjoner og hans vilje til å ta fatt i et samfunn der de sexologiske trollmennenes lærlinger er i ferd med å ta både pusten og lysten fra oss.