Shabana-debatten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • De siste ukene har en debatt om vår spaltist Shabana Rehman preget avisene. 1. august skrev sosialantropolog Marianne Gullestad et kritisk tilsvar til Rehmans spalte her i avisa 28. juli med tittelen «Rehman skygger for andre». Hun fikk svar fra Rehman selv her i avisa dagen etter. Etter drøyt to uker omfatter debatten nærmere 50 innsendte bidrag og redaksjonelle kommentarer, skrevet av omkring 30 personer i flere aviser. Men hva handler debatten om?
  • Den har fått navn etter den personen Gullestad vurderte, analyserte og kritiserte i sin første artikkel, men det ville være et alvorlig forfallstegn dersom en person som sådan hadde vært eneste objekt for nærmere et halvt hundre avisinnlegg. Så er da også skikkelsen og skribenten Shabana Rehman mer katalysator enn egentlig objekt.
  • Én tråd har vært samfunnsforskernes og sosialantropologenes holdning til innvandrermiljøet. De - eller noen av dem - er blitt anklaget for å være altfor tilbakeholdne med å kritisere undertrykkende strukturer og tradisjoner blant innvandrerne selv, en kritikk Rehman på sin side har framført med humor og styrke så vel som standupkomiker som skribent. Dermed har forskerne opplevd noe selsomt: De objektene de gjennom flere år har studert og analysert, tar nå plutselig ordet selv og taler.
  • Her er ikke Rehman alene. En rekke innvandrerstemmer har latt seg høre i debatten, noe som i seg selv skulle vise feiltakelsen i Gullestads utgangspunkt. Rehman skygger ikke for noen - for øvrig er innholdet i denne påstanden mildest talt forunderlig. Man kan vanskelig angripe et menneske for hva andre ikke sier.

Gullestads styrke ligger i hennes analyse av et annet objekt, nemlig den norske mentaliteten, språkbruk og holdning overfor «de andre», slik hun har påvist i boka fra tidligere i år, «Det norske sett med nye øyne». Men det er ikke noe i veien for at en kritisk selvrefleksjon hos «oss» kan kombineres med et kritisk blikk mot «dem».

  • Samfunnsforskning må med nødvendighet ta utgangspunkt i grupper av mennesker. Derfor risikerer forskerne å falle i en metodologisk felle: Alle enkeltpersoner blir lett betraktet som representanter for en eller annen gruppe, eller de kritiseres for å tilhøre «feil» gruppe. Rehman er blitt kritisert for at hun «ikke er representativ for innvandrerne». Her er vi ved noe av debattens kjerne: Det er helt korrekt at Rehman ikke representerer innvandrerne, like lite som Gullestad eller andre av debattantene kan sies å representere sin generasjons nordmenn eller en annen størrelse. Rehmans budskap er at hun vil leve sitt eget liv, uavhengig av om det betyr at konvensjoner og tradisjoner brytes, stammer de fra Norge eller utlandet.

Hun er blitt møtt med protester og kritikk fra andre innvandrerjenter, som i denne debatten har tatt avstand fra hennes form og språkbruk og markert at de vil ordne sitt liv annerledes enn henne. Men dermed sier de i sak det samme: Også de vil forbeholde seg retten til å leve sine liv - slik norske heimfødinger også ønsker. Debattens virkelige innhold er at den åpner forskeres og lekfolks øyne for at et flerkulturelt samfunn er befolket av individer med rettigheter, ikke av kulturgrupper.