Shabana-faktoren

Vi opplever nå en opinionsendring uten like overfor våre egne innvandrere. I sentrum står en 25-åring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE VINDKAST i opinionen som nå feier over landet, er så brå og hastige at de nesten ikke er til å forstå. I løpet av to uker er meningsklimaet overfor våre nye landsmenn ikke til å kjenne igjen.

Plutselig er det lov å rette kritikk, dypt moralsk og harmdirrende kritikk, mot vesentlige sider ved den muslimske innvandrerkulturen. Ledende venstrefløyere i Ap går voldsomt i rette med fedrene, imamene og patriarkatet, med en harme som i sin heftighet kan virke nesten innestengt. Vidtrekkende inngrep i giftermålsretten lanseres i fullt alvor av partiets skyggeregjering. SVs Øystein Djupedal sier at folk over hele landet nå er «forbanna» på innvandrere som står på sin urgamle ekteskapskultur, og mer enn antyder at SV vil trekke sosialstøtten vekk fra dem som praktiserer uakseptable holdninger til ekteskap og familiedisiplin. Dagbladet bringer overskrifter som ville vært utenkelige for en måned siden. «Hallo i uken» øser fornærmelser over muslimenes religiøse ledere, på en måte som før var forbeholdt statskirkens klammeste prester. Feministenes kritikk er nådeløs og direkte. Det er som om lokket er sprunget av en lenge oppvarmet kjele.

INGEN SKAL underkjenne alvoret i den nye kritikken. Den kan vel kanskje også ha helsebringende virkning. Hvor den fører oss på litt lengre sikt, vet i dag ingen. Men det må være lov å tro at en direkte og konfronterende moralsk indignasjon som den vi opplever i Norge nå, er bedre enn den giftige understrøm av dulgte antydninger som hjemsøkte dansk valgdebatt i høst.

Hvor kommer de nye vindkast fra? Utløsende var naturligvis mordet i Sverige. Naboland ligger nå en gang åpne for hverandres bevegelser. Men reaksjonen spredte seg i dette tilfellet så momentant til Norge at vi må se den som en opinionsvandring av helt enestående slag. Noe i vår egen situasjon lå til rette for en øyeblikkelig antennelse. Og den som grep gnisten og reiste saken på den riktige måten i Norge, var standupkomikeren Shabana Rehman. Uten henne, hennes penn og initiativ, uten de fortolkninger hun har gitt i sine utallige medieopptredener de siste fjorten dagene, kan vi vanskelig forestille oss at den nye muslimkritikken var blitt så sterk, så direkte og så politisk. Uten henne hadde saken bare forsterket gamle fordommer, i stedet for å gi argumenter for aktiv reform.

ALLE DAGBLAD-LESERE kjenner Shabana, naturligvis. Som for andre er hun for meg et rent mediefenomen, første gang påtruffet under tilfeldig zapping blant privatfjernsynets mer perifere storbykanaler. Og hvilket fenomen! Frittalende, frodig og freidig. Fra Dagblad-spalten hennes formelig velter ordene fram, i en foss av viltre formuleringer som følger sin egen rytme før de forsvinner i virvler av overraskende meninger. Man får gjerne hakeslepp av en god Shabana-spalte. Går det an å skrive slik! Ja, det går an. Hun gjør det jo. Dette er en ny stemme.

OG NÅR OPPLEVDE vi en ny stemme sist? En artikulasjon av genuint uventede livserfaringer? Dette vesle landet med sin småbyaktig innforståtte offentlighet er jo - tross sine mange geniale unge forfattere - mer preget av en ordenes stillstand enn av deres bevegelser. Scenefornyeren nå for tida, Jon Fosse, er betegnende nok taushetens og ikke-hendelsenes dramatiker. Tenke seg, da, å kunne oppleve en slik ideenes foss springe ut med sitt livgivende kildevann av ord. Ord for de nye tider, begreper for en ny situasjon, nyutsprunget språkliv for den erfaring vi ellers bare trekker gardinene ned for og skutter oss over som uunngåelig.

Bare slagordet «Kringsatt av venner»! En vri på Nordahl Grieg som feier ikke bare én, men egentlig alle forslitte klassikere, til side.

I tillegg oppfyller Shabana våre forventninger om personlig mot og ureddhet overfor mørke krefter: egenskaper hun nok skal få bruk for når den tid kommer at småbyens anerkjennelse forstummer og kanskje trekkes tilbake.

EN STANDUPKOMIKERJENTE med pakistansk bakgrunn: kombinasjonen forekom ved første møte nærmest utrolig. Siden er den blitt til en forventning, et håp om å finne formuleringene nettopp der. Og i de siste to ukene står Shabana Rehman fram som selve beviset på at det nytt sagte er det friskt sette, noe som igjen kan påvirke en hel opinion når det formuleres på vegne av en felles, uforløst erfaring.