Sharon i folkhemmet

Israels vrede har truffet sindige svensker og et kunstverk i Stockholm med et brak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FREDAG VAR DET PAUSE

i rettssaken mot Anna Lindhs drapsmann, en kanskje etterlengtet pause for svenskene. Rettssaken vekker vonde følelser fra den høstdagen da alle svensker kjente et gufs av terrorangst i kroppen. Men så skulle ikke svenskenes fredag bli rolig og fri for terrorgufs likevel. Det sørget en israelsk ambassadør for. Ambassadør Zvi Mazel ga sindige svensker en kraftleksjon i den israelske terrorkampens språk da han fredag kveld egenhendig angrep en kunstinstallasjon på det historiske museet i Stockholm. Installasjonen, et bilde av en palestinsk selvmordsbomber i en hvit båt på et blodrødt vannspeil, er del av en utstilling i forbindelse med den internasjonale konferansen om folkemord som snart åpner i Stockholm. Ambassadøren ramponerte og kortsluttet hele saken i protest mot det han kalte en hån mot den palestinske selvmordsbomberens ofre.

SVENSKENE

visste ikke helt hva de skulle tro. En av kunstnerne bak installasjonen, Dror Feiler, var jo selv født israeler. Av de første offisielle reaksjonene lyste det et nærmest naivt håp om at episoden ville gli over som et sært diplomatisk uhell. Det ble med håpet. For en israelsk ambassadør spiller ikke politisk stuntmann uten å vite at han har ryggdekning. Ariel Sharon stilte seg da også hundre prosent bak sin ambassadørs angrep på et «avskyelig» kunstverk i kampen mot «den voksende antisemittismen i Europa». Sjokkskadde svensker opplever nå hva det betyr å provosere Israel og landets sympatisører. Trusler fra hele verden hagler over dem som står bak utstillingen. Svenskene beskyldes for å løpe antisemittismens ærend. Og det er noe som rammer, når beskyldningene kommer fra Jerusalem.

MEN EGENTLIG

handler det hele svært lite om Sverige. Israels høyredominerte regjering har behov for å diskreditere EU og enkelte europeiske regjeringer. Det er fra Europa den hardeste kritikken av israelske overgrep på den palestinske Vestbredden og i Gaza kommer. Ariel Sharons regjering har gått til motangrep ved å anklage europeiske regjeringer for å overse den voksende antisemittismen i Europa. Ved å snu kritikken av Israel til å dreie seg om antisemittisme, gjør Ariel Sharon det smertefullt for europeiske regjeringer å kritisere ham. Israel representerer ikke jødene som folkegruppe. Men Israel er verdens eneste jødiske stat. Og Europa har tross alt millioner av drepte og forfulgte jøder på samvittigheten.

SVERIGE HAR

hittil unngått smaken av Israels vrede under Ariel Sharon. Göran Persson er en av få europeiske ledere som fortsatt har normal kontakt med den israelske statsministeren, for Persson har vist langt større sympati med den israelske siden i midtøstenkonflikten enn andre europeiske regjeringer. Men nå er det kanskje slutt. Etter kunstangrepet i Stockholm, med påfølgende oppmerksomhet i verdenspressen, er også Göran Persson gissel i kampen mellom Europa og Ariel Sharons Israel.

DET ER IKKE BARE

Israel som benytter seg av høyt støynivå for å få gjennom viljen sin, men få gjør det så massivt og effektivt som Israel. Når en israelsk regjering bestemmer seg for å ta affære mot noe eller noen, skjer det med kraft. Og det sterkeste middelet i det israelske arsenalet er anklagene om antisemittisme. Den moderne staten Israel er bygd opp av jøder på flukt fra Europas jødeforfølgelser, og da blir det nærmest umulig å ta til motmæle mot anklager om antisemittisme fra Israel. Så når Ariel Sharon anklager en kunstinstallasjon ved det historiske museet i Stockholm for å fyre opp under antisemittismen i Europa, hjelper det ikke at kunstneren er født israeler. Det er nødt til å bli krangel og bråk. Like sikkert er det at kunsten og svenskene er dømt til å tape. Og for Göran Perssons internasjonale konferanse om folkemord er det hele egentlig over før konferansen har begynt. Med maksimal publisitet er konferansen redusert til nok en konflikt mellom Europa og Israel. Og i ettertid kommer ingen til å huske noe annet enn bråk og et kunstverk med en palestinsk selvmordsbomber. At svenskene midt i en historisk rettssak fortsatt ikke helt forstår hva som har truffet dem, skjønner jeg godt.