Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Sherlock Holmes på Balkan

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er godt å være her i Norge, sa jeg da jeg traff Aleksandr igjen etter at vi begge hadde vært en tur i Russland. - Man føler liksom at man er på humanismens og menneskerettighetenes side.

- Mine landsmenn er da ikke så barbariske, kommenterte Aleksandr.

- Nei da, men de skjønner ikke hvorfor NATO må bombe Serbia.

- Det gjør du? spurte Aleksandr forundret.

- Ja visst. Man kunne ikke tolerere at en diktator som Slobodan Milosevic slaktet kosovoalbanere. Følgelig måtte noe gjøres.

- Og dette «noe», som du kaller det, har hjulpet?

- Vel, mye tyder på at Milosevic lenge har forberedt den etniske rensingen som er i gang, men benytter bombingen som anledning. Det forhindrer ikke at NATO vinner til slutt, og driver serberne ut av Kosovo.

Som av dem betraktes som landets hellige sted? spurte Aleksandr.

- NATO har nok feilberegnet litt. Verken viljen til å holde ut eller serbernes aggresjon mot kosovoalbanerne kunne forutsees.

- Selv om det nettopp var etnisk rensning man ville forhindre?

- Og hva er galt med å ville styrte en diktator og hindre en humanitær katastrofe? spurte jeg tilbake.

- Absolutt ingenting, sa Aleksandr. - Men de midlene man har valgt, fører til det motsatte: Milosevic blir styrket, hatet mot den folkegruppen Vesten sier de beskytter med bomber, blir sterkere. Og menneskerettigheter lar seg ikke forsvare med bomber. Fordi rettighetene er individuelle, kan de bare forsvares med strafferett. At det er komplisert og nesten umulig på det internasjonale plan, er heller ingen grunn til å gjøre vondt verre med bomber.

Heller ikke dersom velgerne i NATO-landene opprøres av de grusomhetene de blir vitne til gjennom tv?

- Dersom det er årsaken til bombetoktene, er demokratiet blitt en fare for fred og rasjonalitet, hevdet Aleksandr, fordi det baserer seg på folks følelsesstemninger og ikke på deres kritiske sans. Kanskje det stemmer, for de mest kritiske røstene har helt fra begynnelsen kommet fra fagmilitært hold. Der vet man at ingen kan vinne bare med luftangrep.

- Derfor snakker man nå om bakkestyrker, påpekte jeg.

- Og de vil vel stort sett bestå av spesialtrente albanske soldater, hevdet Aleksandr.

- Hvorfor det?

Selv om det skulle være slik at krigen var et «demokratisk krav», slik du antyder, vil ingen demokratisk regjering overleve når tusenvis av unge menn vender hjem fra Balkan i likposer. Teknologi kan man teste ut og eventuelt ofre for abstrakte idealer, men så snart kampen for menneskerettigheter krever egne menneskeliv, faller nok krigen tilbake til det den så ofte har vært: en nasjonal kamp om territorier. Likevel frykter jeg at ledelsen i NATO har visst hva de har begitt seg ut på.

- Og hva er så det? spurte jeg.

- Jeg kan i alle fall ikke tro at den øverste kommandosentralen i NATO feiltolket situasjonen, svarte Aleksandr. - Man må ha tenkt seg muligheten av at Milosevic ikke ga seg. Ledelsen har nok av Balkan-eksperter til rådighet som kunne fortelle dem at han ikke gir opp Kosovo etter et par bombetokter. Myten om slaget ved Kosovo Pole i 1389 er selve grunnlaget for hans nasjonalistiske ideologi. Dessuten har man i ti år forsøkt å bombe Saddam Hussein fra makten, uten at det har hjulpet. Hvorfor skulle det gå bedre nå? Og hvis man virkelig ville ha has på mannen, bygge et demokratisk Serbia og skape fred mellom folkegruppene, hvorfor støttet man ikke den demokratiske opposisjonen og styrket OSSEs stilling i området?

- Russisk konspirasjonstenkning, påpekte jeg.

- Alminnelig logikk, innvendte Aleksandr. - La oss et øyeblikk anta at NATO har feilbedømt situasjonen. Da må ledelsen kastes øyeblikkelig. Den er inkompetent og en fare for freden. Enhver bedriftsherre med tilsvarende liten bakkekontakt blir sparket på timen.

- Ikke dersom NATO nå tar sjansen på å tape ansikt og innrømmer sine feil, sa jeg. - Kanskje det er eneste vei til fred. For øvrig er det du sier også det beste argument for at de ikke visste hva de bega seg inn på: I verste fall står hele NATOs troverdighet på spill.

- Noe som viser hvor viktige deres mål må være, spør du meg, sa Aleksandr.

Hva er så disse målene? spurte jeg irritert.

- Jeg vet ikke, innrømmet Aleksandr. - Jeg vet bare at man i større grad bør lytte til en brite som levde før NATO overhodet var påtenkt.

- Og det er?

- Sherlock Holmes, svarte Aleksandr. - Hans devise var at når vi fjerner det umulige, gjenstår sannheten, uansett hvor usannsynlig den synes å være.

- Men det er Conan Doyle som har lagt det mulige og umulige fram for detektiven. Det har han ikke på Balkan.