Showtime

Sex, dop og ringenes herrer. Ellers noe nytt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR FOLK KLER

av seg og kopulerer i sengehalmen for å bli Big Brother-kjendiser på Kløfta i et kvarter, hva gjør ikke folk når selveste verden skarpstiller fokus under OL i Aten. De kler av seg. Uten TV, ingen Fuck for Forest i Kristiansand. Uten TV, ingen maksimål på bikinien til jenter som spiller sandvolleyball. Det handler om den gamle, gode unionen mellom sponsorer og medier. Og den har som alle vet aldri vært verken edel eller ideell. OL er nøkternt sett blitt den festivalen som trekker de største pengene, stjernene og seertallene. Da er det bare selvhøytidelige idealister som lar seg forskrekke hver gang det viser seg at deltakerne har fått i seg noe skitt som høyner moroa for seerne og gjør det mulig å sette stadig nye rekorder. I genmanipuleringens tid lar det seg heller ikke gjøre å skille ut de reine og økologisk dyrkede musklene som er de eneste som i prinsippet har lov til å stille til start. Toppidretten løper videre mot stupet, folkens. Eller mot Las Vegas. Og bakom høres smattingen fra eldre herrer som teller penger, måler bikinitruser og tror de bestemmer reglene.

OL ER KROPPER,

de smidigste, sterkeste, mest utholdende, eksplosive - og om ikke nødvendigvis de sunneste, så i alle fall de vakreste kroppene. Etter en barndom og ungdom i forsakelse, med beinhard trening og inntak av ymse former for allergimedisin eller hva nå doktoren kaller det, kommer så dagen for de få utvalgte. Verdens blikk er endelig rettet mot bare dem og det finslipte, blankpussete instrumentet deres. Kroppene. Musklene. Og så er det liksom på med skjorta så ingen kan se hvor utrolig fine de er? Smekk på hånda fra sinte damer som skal ha seg frabedt at den atletiske kvinnekroppen skal kles av og vises fram nå som alle ser på? Når ble forresten dette et krav i resten av underholdningsbransjen? Allerede de gamle grekere, som kjent, visste å verdsette estetikken og dyrket hemningsløst atletenes nakne guttekropper. Jeg har faktisk en godt begrunnet mistanke om at olympisk idrett handlet om noe mer pirrende enn edel kappestrid også den gang, kjenner jeg grekerne rett. Særlig de litt eldre.

I BESTE OLYMPISKE ÅND

poserer derfor det amerikanske svømmeikonet, 19-åringen Michael Phelps, i minimal badebukse, med glattbarbert kropp, langstrakte muskler, stylet rufsehår og de olympiske ringer tatovert langt, svært langt, nede under den nakne hoftekammen. Det er det amerikanske magasinet Vanity Fair som hyller sine olympiske helter med en fotoserie i septemberutgaven. Her har også rekordinnehaveren på 100-meter dette året, Shawn Crawford, trukket i underbuksa. Med dådyrblikk og naken, svulmende overkropp suger han på ei sjokoladestang og drar buksa nedover låret like drevent som den kalendermodellen han i likhet med andre idrettsutøvere sikkert også er. For hva gjør ikke håndballjentene, fotballjentene, brannmennene, basketballstjernene, ishockeylandslaget, golfspillerne, curlinglaget og alle de andre atletene som ikke får vise fram de avkledde kroppene sine på idrettsarenaen og dermed risikerer å gå glipp av oppmerksomheten. De kler av seg. De bretter seg ut fra januar til desember - til inntekt for seg sjæl. Ikke fortell meg at de er tvunget til å selge kroppen sin av siklende bakmenn. De kan spillet. De liker det. Kom og se på den perfekte kroppen min, sier de. Det er i beste fall vi som ikke liker det. Vi som er overmette på nakenhet og perfekte kropper i alle medier. Vi som ønsker at verden var et annet sted.

VI ER NEMLIG

noen som husker da heltene var amatører - Tjorven, kom tilbake. Ærlige slitere med gudbenådet talent, aller helst fra fattige kår. De vakre, ubestikkelige, karaktersterke som vant gull fordi de var best. Vi husker da den svarte gasellen, Wilma Rudolph, vant tre strake gullmedaljer under lekene i Roma i 1960. Wilma hadde hatt polio, mye motgang og var en av sine fattige foreldres 22 barn. Wilma fra Tennessee var min første og siste OL-helt. Nå er jeg fornøyd bare medaljene går til utøvere fra fattige land som ikke har råd til genmanipulering - Wilma, kom tilbake. Mine helter har løpt seg i OL-form på flukt fra sult, nød og borgerkriger over savanner og gjennom ørkener og må ta til takke med et billig restlager astmamedisin fra Vegard Ulvangs tid - Hjallis, kom tilbake. De er med andre ord døde av aids lenge før start. Og onkel Lauritz er på video.