Stort sett hver sommer: Fjernsynsjournalist på jakt etter turister i Vigelandsparken. Stemninga skal loddes blant besøkende til vårt ringe rike. Norge vil vite om hun er elsket. I journalistens venstre labb en mikrofon, i høyre en ostehøvel med treskjæring på skaftet, og en skive brunost med svetteperler kneisende ytterst.

Norske folk i hus og hytte sit og glor på første rad. Turistofferet som zoomes inn har kyllinggul solhatt (som de andre 40 personene i reisefølget), og fniser slik japanske damer skal. Brunosten presenteres og damen smaker høflig. Den kulturbetingete fnisingen drukner etter hvert i gisping etter luft og brekninger. Når åndedrettet igjen er stabilt, og de øvrige i reisefølget fra det fjerne Østen har ledd på seg brokk, starter fiskinga etter komplimenter: Hva synes hun så om denne «Norwegian browncheese from the goatmilk»? Var det ikke nice norsk ost? Hva mener hun med «interesting»?

Hva med oss nordmenn? Liker hun oss? Hvor godt liker hun oss? Hva synes hun om fjordene? Laksen? Jordbærene? Søte, hm? Norsk natur? Fjellene? Prisene? Operaen? Vikingene? Er vi egentlig bra nok? Kunne hun være brydd med å gi et ærlig svar på om vi ikke egentlig er veldig kårni og annerledes her på knausen hvor vi står og speiler oss? Men kanskje en anelse sjarmerende allikevel? Vi praktisk anlagte og oftest fåmælte folk med denne osten som smaker søt karamell og våt ull.