Signalet fra Finland

De fleste vil være enige i at norske bibliotek aldri har hatt så stor betydning som de har nå, og at behovet for oversikt og formidling, og dermed også for moderne, oppdaterte bibliotek, vil øke i åra som kommer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den nesten eksplosivt økende informasjonsmengden og det stadig mer merkbare behovet for ikke-kommersiell formidling av opplevelse og kunst i en markedsorientert, global økonomi, understreker bibliotekenes (og andre ikkekommersielle formidleres) potensielle betydning i framtida.

Dette er en situasjonsbeskrivelse som også de fleste politikere vil si seg enig i. Da er det flaut å måtte konstatere at norske bibliotek ligger på jumboplass i Norden: Vi har det minst utviklete biblioteksystemet, bruker minst penger på bibliotek, har færrest ansatte i bibliotek per innbygger, og - verst av alt - det overlegent laveste antall utlån og besøk. Bare på ett område ser ut til å være best - i antall nedlagte filialer. 31 bibliotekfilialer ble lagt ned i 1998, 28 i 1997.

Bibliotekstatistikken fra Statens bibliotektilsyn (som for 1998 for første gang har tatt inn en tabell for nordisk bibliotekstatistikk) viser på en skremmende måte hvor lite prioritert bibliotek er i Norge sammenliknet med andre nordiske land, og hvilke dramatiske konsekvenser denne manglende prioriteringen har fått.

I Norge ble det i 1998 utlånt 22,9 millioner «enheter» som tilsvarer 5,19 utlån per innbygger - det samme som i 1996. (Lavest på utlånsstatistikken i ligger Troms med 4,14, Nordland med 4,24 og Oslo med 4,55). Ikke engang det beste fylket i Norge, Vestfold med sine 7,37 utlån, kommer opp på gjennomsnittlig nordisk nivå. Det nordiske gjennomsnittet var på 11,1. Finland lå høyest på statistikken med 19,6 utlån, Danmark hadde 14,2, Sverige 9,1.

Tallene for medieinnkjøp til bibliotek i 1998 forklarer en del: Danmark brukte 72 kroner per innbygger, Finland 53, Island 43, Sverige 39 og Norge 29. Men også når vi måler i antall årsverk i bibliotek, ligger Norge oppsiktsvekkende dårlig an. Mens Norge har 1901 årsverk fordelt på 4,5 millioner innbyggere, har for eksempel Danmark 5199 fordelt på 5,3 millioner. Finland har 4193 årsverk og viser dermed til en svært høy produktivitet per ansatt. Med driftsutgifter på 316 kroner per innbygger mot Norges 191, greier Finland å låne ut nesten fire ganger så mange «enheter».

Finland viser også en svært høy aktivitet innen IKT. 90 prosent av alle finske folkebibliotek hadde PC for publikum i 1998, 60 prosent av dem hadde egen hjemmeside. De tilsvarende tall for Norge er 73 og 26. Besøkstallene var deretter: Mens Norge hadde ca. 20,7 millioner besøkende i 1998, hadde Finland 64,2 millioner.

Finland er også det landet i Norden som har flest mobile bibliotek - 208 mot Norges 51. De finske hadde 17873 stopp, de norske 2766. Med andre ord: Finnene viser på dette området en oppsiktsvekkende evne til å satse! Det er flaut å måtte konstatere at også «lille» Danmark har flere mobile enheter enn oss. En henvisning til geografien burde fortelle alle - også norske politikere - hvor urimelig dette er.

Det er ingen grunn at Norge som er det rikeste landet i Norden, og et av de rikeste landene i verden, skal ha dårligere bibliotek enn sine naboer. I den forbindelse kan det passe å minne om arbeidsløshetstallene. Finland hadde (i 1995) nesten fire ganger så mange arbeidsledige som Norge - hele 17,2 prosent mot Norges 4,9. Ingen land i Norden hadde så lav arbeidsledighet som Norge. Målt i forhold til Norges totale økonomi blir den manglende norske satsingen på biblitotek ikke bare kortsynt og kulturløs, men også meningsløs i et strengt økonomisk perspektiv.

Norges jumboplass i Norden står framfor alt i grell kontrast til de ambisiøse målsettinger som er formulert fra politisk hold om livslang læring og satsing på utdanning, informasjon og innovasjon i et nytt årtusen. Den stemmer heller ikke overens med de forutsetninger som ligger innbakt i de nye reformene innen skoleverket. Disse reformene - Reform 94 og Reform 97 - forutsetter skolebibliotek av en helt annen standard enn de vi finner i de aller fleste kommuner i Norge i dag. Skolebibliotekene i Norge ligger som regel i uegnede lokaler, har et magert og tilfeldig utvalg av bøker, nesten ingen andre medietilbud (video, cd, lydbøker osv.) og drives på timebasis av lærere med liten eller ingen bibliotekkunnskap. Behovet for utvikling er - mildt sagt - enormt!

Samtidig er det lett å peke på tendenser i samfunnsutviklingen som på relativt kort sikt kan bidra til å underminere den posisjonen biblioteket faktisk har oppnådd. Stikkord som nedskjæring av offentlige utgifter, marked, kommersialisering og global økonomi, forteller om en virkelighet der kjøp og salg er i ferd med å bli dominerende, også i land - og innenfor kulturområder - med lange sosialdemokratiske tradisjoner.

Gratisprinsippet står i fare! Det er et svært alvorlig signal mot hevdvunne, demokratiske rettigheter når Kulturdepartementet (KD) i Stortingsmelding nr. 22 (1999-2000), Kjelder til kunnskap og oppleving, mener at det bør vurderes å justere bibliotekloven slik at den enkelte kommune etter eget ønske kan ta betalt for «visse datatjenester og informasjonstjenester».

Paragraf 1 i lov om folkebibliotek er krystallklar: «Folkebibliotekene skal stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon til alle som bor i landet». Dette er også helt i tråd med UNESCOs manifest om folkebiblioteket, hvor det slås fast at bibliotekets tjenester i prinsippet skal være gratis. Alle - uansett alder, rase, kjønn, nasjonalitet, språk og sosial status - skal ha det samme tilbudet.

Da Norsk Bibliotekforening på sitt hovedstyremøte 13. desember 1999 valgte Frihet, likhet, bibliotek. Visjoner for et nytt århundre som slagord for sitt landsmøte i Oslo i april år 2000, var det nettopp for å fokusere på den grunnleggende betydningen bibliotek har for en demokratisk samfunnsmessig utvikling og for menneskerettigheter. Vi visste ikke da hvor skremmende aktuell denne formuleringen skulle bli allerede noen dager seinere da regjeringen gjennom Stortingsmelding nr. 22 (1999-2000) ønsket å lempe på dette demokratiske prinsippet, som det har vært tverrpolitisk enighet om i Norge i en årrekke og som et samlet Storting sluttet seg til så seint som i desember 1996.

Valget av hovedstaden som samlingssted for Norsk Bibliotekforenings landsmøte år 2000 er ikke tilfeldig. Det er en skandale at hovedstaden ikke for lengst har bygget et moderne, tidsmessig bibliotek og at den år etter år har kunnet fortsette å neglisjere kultur og bibliotek. Ifølge bibliotekstatistikken for 1998 er Oslo det fylket i landet som (overlegent) bevilger minst penger til medieinnkjøp per innbygger. (Oslo bevilget i 1998 såvidt over 20 kroner til medieinnkjøp, Finnmark og Sogn og Fjordane henholdsvis 40 og 39 - til sammenlikning). Som forfatter på turné (og som tidligere lærer), vet jeg en del om hvilke konsekvenser denne nedprioriteringen har fått. Knapt noen kommune eller noe fylke jeg har vært i, har så elendige skolebibliotek som hovedstaden.

I 2005 er det moderne Norge 100 år. Da kommer norske myndigheter til å feire nasjonens historie og gjøre forsøk på å framstille Norge som en kulturnasjon. Det er den ikke med det bibliotekvesenet som fins i dag.

To saker peker seg ut i en strategi fram mot feiringen. 1) Samle norsk bibliotekvesen til ett rike. For utenforstående er det komplett uforståelig at Riksbibliotektjenesten (RBT), Statens bibliotektilsyn og Nasjonalbiblioteket ikke er samordnet organisatorisk. Å gjøre vedtak i en sak som dette er et sentralt, politisk ansvar. 2) Bringe norsk bibliotekvesen opp på et nordisk nivå. Også dette er et sentralt, politisk ansvar.