Signalet fra Jens

Tidas mest dirrende påstand er denne: Medienes makt øker. Det gjør også deres mangel på ansvar. Men er dette sant?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEMOKRATIET BÆRER i seg et dilemma mange påstår er uløselig: Hvem skal granske granskerne? Det finnes et svar. En levende offentlig debatt og pågående journalistikk skal holde alle samfunnsaktører på tå hev. Også redaktører og journalister.

I EN ARTIKKEL i Aftenposten i går reiste Jens Stoltenberg spørsmålet om hvem som skal granske medienes makt. Bakgrunnen er Tønne-saken, men Stoltenberg spenner også opp et bredere lerret. Hans påstand er at pressens evne til mediekritikk konsekvent er lavmælt, høflig og uten brodd. Alle andre får så hatten passer, og vel så det. En årsak til dette er at kravet til viktighet i journalistikken må vike for kravet til lønnsomhet. Stoltenberg mener derfor at pressens samfunnsoppdrag er i fare.

STOLTENBERGS utspill fortjener en grundig debatt. Hans oppfatning av pressens ynkelige evne til selvkritikk deles av svært mange, også av folk som jobber i mediene. Ofte gis det uttrykk for at dette bare blir verre og verre, men slik er det ikke. I løpet av de ti siste åra har det skjedd en vesentlig endring i medienes dekning av seg selv og i den offentlige debatten om pressen. Det er utviklet en egen mediejournalistikk, og medieforskningen sender stadig viktigere signaler inn i samfunnet. Pressens egne organisasjoner avholder knapt et møte uten at kritikk av egen virksomhet står på dagsordenen. Men først og fremst har leserne, lytterne og seerne blitt mer kritiske og pågående. Utviklingen er på rett spor.

OGSÅ DERFOR er det grunn til å merke seg det underliggende signalet i Jens Stoltenbergs oppgjør med mediene. Ap-lederen er politiker i en tradisjon hvor styring er et hedersbegrep. Men fordi politisk styring av pressen har en dårlig klang, er han så lett på hånda at trusselen han framsetter er lett å overse. Stoltenberg foretar derfor en forsiktig kobling mellom økonomi og etikk. Han viser til at mediene har betydelige økonomiske privilegier, bl.a. momsfritak, pressestøtte og lisensavgift. Dette er et tema han kan til bunns som sosialøkonom og tidligere finansminister. Samtidig peker han på at alt dette hviler på at mediene ivaretar sine oppgaver når det gjelder mangfold, bred informasjon og presseetikk.

I SEG SELV er dette kanskje legitimt og udramatisk. Men det kan fort forandre seg hvis det skapes et politisk og økonomisk press når det gjelder disiplinering av medienes innhold og oppgaver. Vi ser allerede tegn på at dette er under oppseiling, både fra ledende politikere og ledere i næringslivet som NHO-president Jens Ulltveit-Moe, Kjell Inge Røkke og Orklas konsernsjef Finn Jebsen. Ingen stiller spørsmål ved deres rett til fritt å delta i debatten om mediene og Tønne-saken. Det er den manglende bredden i kritikk og refleksjon som er påfallende. Hvor er diskusjonen om politikernes rolle? Har noen hørt et pip om hva Tønne-saken sier om utviklingstendenser i advokatbransjen? Selvkritikk er en vanskelig ting for flere enn pressefolk.

NÅR DET GJELDER kritikk og debatt, sitter ikke pressen bare i glasshus, men på en åpen veranda. Det er et liv i friluft vi får venne oss til. Maktkritikk er jo en pågående prosess i et åpent samfunn, ikke et tidsbegrenset tiltak. Da må vi også våge å ta fatt på vår største utfordring: Den ideologiske og økonomiske uniformeringen av mediene og de som jobber der. Pressefolk blir likere og likere når det gjelder politiske verdier og forståelsen av egen rolle. Mediene blir likere og likere fordi markedet og krympende avkastning synes å kreve det. Dette er også grunnen til at journalister tidvis jakter i flokk. Derfor må vi bryte med forestillingen om at journalistikk er en egen, maktkritisk ideologi - hevet over samfunnskonfliktene. Ingen samfunnsaktør eller yrkesgruppe er det.

JENS STOLTENBERG har gjort pressen en tjeneste fordi han minner oss om at vi selv må finne kursendringene. Hvis ikke vil andre gjøre det for oss.