Sikker hjemmeseier

Den norske OL-suksessen kommer til å fortsette så lenge vi skjønner hvorfor det er verdt å vinne idrettsgull.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE SISTE dagene har Norges Idrettsforbund kjørt en annonsekampanje for å minne deg på betydningen av det mest hverdagslige i norsk idrett. Annonsene handler om vafler, lodd og resten av det kjente klubblivet halvannen million nordmenn forbinder med idrettsklubbene sine, men mest om det som gjør at Norge igjen kan bli beste nasjon i et vinter-OL. For når konkurransene starter i Toriono i morgen, er det egentlig ikke medaljestatistikken det dreier seg om. Norsk idretts største utfordring er ikke å vinne, men å ta vare på det som er bra i norsk kultur.

DEN MODERNE toppidretten har i sin drøyt hundre år gamle historie hele tida fungert som speilbilde på ulike kulturer. Det er derfor de med makt har holdt seg nær de beste idrettsutøverne og pyntet på resultatene etter verste evne.Slike klamme omfavnelser har det vært lite av hos oss. Gjennom femten års sammenhengende seiersrekke for det meste av norsk vinteridrett og bemerkelsesverdige resultater i flere andre grener, har det vært lite klenging mellom makt og toppidrett. Joda, vi hadde engang en stor statsminister som hilste det første gullraset velkommen med den klassiske replikken: Det er typisk norsk å være god, men Gro Harlem Brundtland tok ikke konsekvensen av sine egne nasjonalistiske anslag. Hun mente det heller ikke så pompøst. Etter det overraskende norske gjennombruddet i Albertville-OL 1992 fulgte ingen systematisk statlig idrettspolitikk for å løfte fram norske verdier gjennom toppidretten.Alle de norske gullene er riktignok tildels blitt statlig finansiert, men denne pengestøtten har hverken vært overveldende eller ideologisk fundamentert. I verdens ledende vintersportland, er selv den beste vinteridretten fortsatt å regne som en statlig hobbyvirksomhet.SLIK er det ikke postene på statsbudsjettet som blir idrettsbevegelsens viktigste kamp framover. I en tid hvor finansieringssystemet via Norsk Tipping blir utfordret av internasjonale spillkapitalister, synes bare det å skaffe disse millionene vrient nok. Men den store krisen inntreffer først hvis enda flere enn de som nå kutter ut tippekupongen til fordel for utenlandske spill, misser den avgjørende sammenhengen: God idrett på norsk er lokal idrett.I løpet av disse OL-dagene holder det å lese lokalaviser for å få med deg det poenget. Der blir hjemklubbene til hver eneste medaljevinner feiret med bilder fra det første barneskirennet eller intervju med den treneren som så talentet.

DENNE NÆRHETEN mellom toppidrett og hjemsted er særegen for norsk idrett. Vår idrettskultur er først og fremst en folkekultur der resultatlistene speiler daglige aktiviteter. Selv om bussen for mange tiår siden har erstattet skituren til skolen, er hvert tettsted bygget rundt klubbhuset, stadion og lysløypa. Slike sportsanlegg er det i tettstedene i mange andre vestlige kulturer også, men ingen steder er veien kortere mellom lokalklubb og toppidrett.Tilsynelatende er ikke denne kontakten truet. Seinest sist uke fortalte den nye skiprinsen Petter Northug jr. at det han gledet seg aller mest til i karrieren, var å komme tilbake til hjemklubben om noen år for å lage stafettlag sammen med lillebroren og fetteren. Petter er ikke på plass i OL fordi skilederne tror han er for ung, men innsikten i hva som betyr noe ved det å drive synes i hvert fall moden nok.Da er det verre hos enkelte som har levd en stund.

SENTRALISERINGENog spissingen av toppidretten har vært et gjennomgående tema i alle årene med norsk suksess. Begge deler hører selvsagt til på det høyeste nivået, men på et annet vis enn i tenkningen til de som jobber for et skille mellom topp -og breddeidrett eller de som vil ha organisert oppdrett av idrettstjerner fra 10, 12 års alderen.Det å bli aller best krever i stedet helhet i livet. Da teller lokal forankring fort like mye som sportslig spesialisering og sosial intelligens gjerne mer enn et velgrillet broileroppdrett.FOR TIDA styres både idrettsbevegelsen og Olympiatoppen av ledere som dypest sett er mer opptatt av å ta vare på den norske folkekulturen enn å telle gullmedaljene. Det gir oss både flere OL-triumfer og bedre hjemlige idrettsdager.