Sikkerhet og utvikling

Å forebygge konflikt er en av FNs hovedoppgaver (jfr. Paktens art. 1). Å gjenoppbygge stater som er herjet av krig er en annen, nær beslektet oppgave. I begge tilfelle må mange forskjellige tiltak samkjøres.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er umulig å blinke ut de viktigste. Men studier viser at sikkerhetssektoren spiller en nøkkelrolle.

I forebyggende sammenheng betyr dette forbedring og utbygging av politi, rettsvesen og fengselsvesen, og innsamling av illegale håndvåpen. Når en krig er over, innebærer det også programmer for demobilisering, avrustning og reintegrering av soldater. Dette kaller på jordnære tiltak og praktiske løsninger, særlig i Afrika hvor nye utfordringer stadig melder seg. Men det kaller også på nye grep som kan trekke mer oppmerksomhet og ressurser mot sikkerhetssektoren.

Bistanden

I prinsippet er det bred enighet om å bruke bistandsmidler for dette formålet. Et bedre offentlig ordensvern gjør det lettere å samle inn håndvåpen og få bukt med voldelig konflikt og kriminalitet. Slik kan folk få en følelse av trygghet på lengre sikt, som er en fundamental forutsetning for utvikling. Det er dette som går under benevnelsen «sikkerhet først».

For Norges del er samarbeidslandene mange, og det er de prioriterte sektorene også. Så mange at det kan være gode grunner til å stramme inn på bredden i bistanden. Sikkerhetssektoren er ikke blant de prioriterte. Men skal vi vektlegge den når vi trer inn i FNs sikkerhetsråd, må vi være villige til å bruke en større del av bistanden på den.

Initiativet må komme fra Regjeringen. Tjenestemenn som i sin tid vendte ryggen til den kalde krigens sterile sikkerhetsdebatter til fordel for utviklingsarbeid i den tredje verden, må snu seg og engasjere seg i slike spørsmål, om enn på en annen måte. Vår profil i Sikkerhetsrådet tilsier en kursendring.

I forbindelse med FN-konferansen om håndvåpen medio 2001 tas det nå regionale initiativ for å begrense spredningen av slike våpen og reformere sikkerhetssektoren. Konferansen bør støtte disse initiativene. Siden de er tatt av de berørte landene selv, behøver ikke internasjonal assistanse å bli oppfattet som innblanding i indre anliggender. Hvilken form bør støtten ta?

Forebyggende

Til nå har vi vært vant til å tenke på fredsoperasjoner som utplassering av store antall menn, hovedsakelig militære, i krisesituasjoner og til store kostnader. Men hva med fredsoperasjoner i situasjoner som ikke er preget av akutt krise, hvor de berørte landene tvert om tar noen konstruktive initiativ, hvor relativt mye derfor kan oppnås ved hjelp av relativt lite, men hvor det er fare for at initiativene renner ut i sanda hvis de ikke støttes utenfra? At det kan være rasjonelt å bruke penger på denne måten - i forebyggende øyemed - er utvilsomt. Grupper av giverland kan gå sammen om det, f.eks. i Vest- og Øst-Afrika hvor det foreligger interessante regionale initiativ, og etterhvert søke å innarbeide det som ny praksis i FN-systemet med fotfeste i Sikkerhetsrådet.

Sikkerhetsrådet

En fredsoperasjon i forebyggende øyemed må innebære at mange enkelttiltak blir satt i system. Mottakerne får ikke plukke ut deler av sikkerhetssektoren etter behag og be om assistanse til disse, mens andre reformer er uvelkomne. Bitvise tiltak kan få uønskede konsekvenser. En bredere satsing vil med større sannsynlighet virke etter hensikten.

Fra vår plass i Sikkerhetsrådet har vi gode muligheter til å bygge koalisjoner. Sammen med andre støtter vi Brahimi-rapportens anbefalinger om styrking av FNs kapasitet for krisehåndtering og gjenoppbygging. Sammen med andre bør vi også ta nye grep der denne utmerkede rapporten er svakest, nemlig på det forebyggende området.