Sikre verdier

Min norsk-pakistanske venn Sikander forteller om sin nye bolig, og om møtet med en norsk familie som har lagt det gamle århundre bak seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gettoen kaller Sikander det foraktelig, området ved Tøyen og Grønland i Oslo. Merkelig nok må jeg stadig minne ham om gleden ved det flerkulturelle samfunnet, og har til det kjedsommeligste gjentatt at det der bor flere titalls forskjellige nasjonaliteter. Om noe er en «getto», må det følgelig være de etnisk rene distriktene vestover i byen, der nordmennene holder seg.

- Det er nå deres privilegium å kalle oss ved navn, svarte Sikander sist samtalen kom inn på emnet. - Og som norsk statsborger vil jeg gjerne være sammen med mine landsmenn. Det holder lenge at jeg nesten daglig blir spurt: «men hvor kommer du fra?» når jeg først har sagt at jeg er norsk. Verken skolen eller andre deler av det sivile samfunnet er med på noe «fargerikt fellesskap». Da vil jeg ikke inn i en bydel med skilt på arabisk og urdu når jeg skal hjem.

Jeg vet at du lenge har forsøkt å finne et annet sted å bo, svarte jeg.

- Og det har ikke vært lett. Hver gang jeg så på en utleieleilighet, fikk jeg vite at den allerede var opptatt, selv om den ble avertert på nytt noen dager etterpå.

- Jeg har alltid synes at du bor bra, kommenterte jeg. - Ikke at jeg skal forsvare skepsisen hos dem som ikke vil leie bort til deg. Men personlig har jeg nå funnet det merkelig at du skal ta avstand fra og kritisere din egen kultur. Du har glemt at mens vi klatret i trærne her hjemme, utfoldet det seg en høykultur der du kommer fra...

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Så du mener jeg driter i eget reir? svarte Sikander opphisset. - Og hvorfor driter ikke for eksempel Jens Bjørneboe i eget reir når han kritiserer «sin kultur» - det var jo han du siterte akkurat nå?

- Fordi han angrep en flertallsmakt, mens du hakker på en minoritet, svarte jeg.

Som bare for dere er en minoritet, insisterte Sikander. - For oss er den en autoritet som tvinger sine medlemmer inn i en tvangstrøye, eller kveler dem under en uformelig dyne av plikter og verdier. Forresten har jeg endelig kommet meg vekk. Jeg har kjøpt leilighet på Frogner.

- Gratulerer og velkommen til gettoen. Så nå er du blant dine egne?

- Vel, svarte Sikander litt unnvikende. - Det hendte noe ubehagelig ved innflyttingen. Naboene så liksom skjevt til meg.

- Å ja? utbrøt jeg, og kunne ikke skjule en aldri så liten triumf.

- Nei da, det var ikke som du tror. På mange måter var det verre. Etter hvert fikk jeg vite hva de tenkte på, og det har gjort leiligheten nesten ekkel.

- Men du kan jo lukke døra?

- Da jeg skulle undertegne kontrakten, begynte Sikander, - viste det seg at det var en meget gammel og meget trist mann som solgte meg leiligheten. Ham hadde jeg ikke sett før. Jeg hadde bare forhandlet med et yngre, effektivt ektepar. Eiendomsmekleren forklarte meg at den gamle var flyttet på aldershjem, og nå gjerne ville selge leiligheten. Men spør du meg, virket han ikke særlig glad for salget. Han så ikke engang de yngre i øynene, selv om de var hans datter og svigersønn.

Kanskje han var senil? foreslo jeg.

- Absolutt ikke! protesterte Sikander. Da jeg kom i snakk med en av naboene, fikk jeg vite alt. Først spurte han om jeg kjente paret som jeg trodde jeg hadde kjøpt leiligheten av. Da jeg svarte nei, var det som om fiendskapet mot meg forsvant, og han fortalte at hele oppgangen hadde vært i opprør i forbindelse med salget. Den gamle, han er nærmere nitti, hadde bodd der nesten hele sitt liv. Han var litt dårlig til beins, men klarte seg selv og var etter forholdene helt frisk. Barna kom aldri på besøk. Likevel var han i ganske godt humør, han likte å prate, og ble etter hvert godt kjent med naboene. Han hadde tatt aktivt del i planleggingen av fasadeoppussing og alt det der, og gledet seg til at balkongene skulle skiftes ut. Men så dukket plutselig datteren og hennes mann opp, ikke for å se til den gamle, men for å overtale ham til å flytte på aldershjem. Det tok ikke lang tid. Naboen mente at de hadde påpekt hvor mye leiligheten var verdt, at prisene steg, men at de kunne falle igjen, at han jo var altfor gammel til å bo alene. Kort sagt, han flyttet. Allerede neste dag kjørte barna tingene og møblene hans bort, så pusset de opp og la leiligheten ut for salg.

- Den enes død, den andres brød, bemerket jeg.

- Min eiendomsmekler sa at slikt ikke er uvanlig, fortsatte Sikander. Hva i all verden er dette?

- Sikre, norske verdier. De kan omsettes til klingende mynt.