Sikringskost

Få har slik autoritet som legene. Men få har også så mye på samvittigheten i vårt samfunn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MELK VAR viktig. Nysilt melk. Feit, hvit, helsebringende melk. Så mye som mulig. «Flink gutt» sto det nederst i koppen. De flinkeste drakk to liter om dagen.

«Flink gutt» sto det skrevet i bunnen av grøttallerkenen også. Havregrøt kunne du ikke få for mye av, den var av korn og korn var viktig. Korn var sikringskost, sammen med ost og smør og fløte. Og kjøtt og fisk. God og sunn sikringskost. Gulrota til å rense tennene med etter måltidet var bare tilleggskost og ikke så viktig.

Den som sa det, var overlæge dr.med. (alltid «læge» med «æ», merkelig nok). Han stirret på deg i sin hvite frakk fra helseplakatene som var hengt opp på lege- og tannlegekontorene, på helsestasjoner og i venteværelser. Bilder av korn- og melkeprodukter, av kjøtt og ost, var ledsaget av solskinn og hvite tenner, symbolene på god helse.

OG SÅ DETTE ORDET «sikringskost»! Et nærmest mystisk begrep. Det minnet litt om sikringsskapet hjemme, men vel mest om den sikringen du oppnådde om du ga deg i overlæge dr.med.s varetekt.

Ja, om du bare lot deg innfange i helsepolitiets sikringscelle, da levde du lenge og fikk hvite tenner. Eller «kvite», som det sto på plakatene, for dette var i samnorskens dager, det tidlige 1950-tallet. Hygienikernes store tid, de hvite frakkenes uinnskrenkede herredømmes epoke.

I DAG MÅ disse barndommens autoriteter anses som farlige folk. Melk og korn og kjøtt er jo ikke sikker kost, men sikre veier til sykdom og død. Når hjerte- og kar- og kreftsykdommene grasserer som de gjør i vår arme befolkning, skyldes det i vid utstrekning feilernæring - overforbruk av nøyaktig den maten vi som barn fikk prentet inn av de hvite frakkene. Den kosten vi ikke kunne få nok av den gang, er simpelthen årsaken til at så mange av oss må gi tapt for de mest smertefulle tilstander i dag.

Mordere var de nesten. Men visste det selvsagt ikke.

EN TING KUNNE man like fullt ønske seg av vår legestand, sett i tilbakeblikk: at de hadde vært litt mindre skråsikre på vegne av oss alle, litt mer ydmyke overfor det usikre i egen viten, og litt mindre anmassende i sin propaganda for den fortreffelige sikringskosten. Men var det legers stil? Den medisinske fagkunnskapen er ikke kjent for manglende selvsikkerhet. Resultatet er at kanskje tusen nordmenn dør hvert år av for mye melk, korn og kjøtt, på grunn av feilernæring tilskyndet av legenes propaganda.

MAN KAN SI at den medisinske kunnskapens hybris i prinsipp ikke er annerledes enn andre vitenskapers. Hva ivrige filologer har påtvunget oss av kostbare eksperimenter med språket, er kjent nok. Teologien som skulle vise veien til saligheten, har mang en fortapelse på samvittigheten. Jurister som skulle løse konflikter, sprer i stedet påståelighet og steile attityder. Overalt finnes eksempler på vitenskapelig underbygde ulykker, utilsiktede konsekvenser av faglig hovmod. Uten skyld er vi heller ikke selv. Å feste blind tiltro til vitenskapen er en uvane vi alle deler.

MEN DET ER noe eget med medisinernes arroganse, som har å gjøre med deres herredømme over liv og død. Implisitt stiller de vel alltid sine diagnoser med forbehold om at de gjelder «så langt vi vet ut fra vår vitenskapelig underbygde kunnskap i dag». Det er bare det at forbeholdet blir vanskelig å håndtere for en mottaker. Som pasient må du jo satse på at kunnskapen pr. i dag er holdbar - selv om du i prinsippet vet at den kan være forlatt i morgen, ja at den blir forlatt i morgen. Det er jo i dag du trenger den.

Slik øker medisinens prestisje, tross alle feil. Og den har mer på samvittigheten enn sikringskostens ofre. Mye kan tyde på at vi har legevitenskapen å takke for at vi, de rike landene i Vesten, kjører samfunnsøkonomien i grøfta. Når de offentlige budsjettene tynges så enormt av helse- og sosialutgifter som i dag, må det jo være på grunn av det sykdomsbegrepet medisinen har skapt og opprettholdt. Alle og enhver er jo egentlig syke, om vi bare kjenner etter. Ikke friske nok til å jobbe, i hvert fall, noe som framgår tydelig av Per-Kristian Foss' nye statsbudsjett.

Hva legens forståelse av «syk» og «frisk» har betydd for en økonomi som den norske, kan vanskelig overvurderes.

Noen burde begynne å ta av dem frakkene.