Silkedamer og sinte damer

På'n igjen. Eller gidder vi ikke?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG GÅR IKKE I TOG, har jeg svart de siste tjue åra når noen spør hvorfor jeg ikke stiller opp på gata 8. mars. For man går ikke i tog for kvinnekvotering til milliardærlauget kalt Gutteklubben Grei, gjør man?

Eller er det nettopp det man gjør? Lager støy for å få lov til å innta maktbastionene i næringslivet enda kvinner har kompetanse og formell adgang i bøtter og spann. Og nå er selv NHO på sporet. Et nytt kvinneprosjekt skal «redde» bedriftene fra trusselen om lovpålagt kvotering i styrene. Det er de uformelle nettverkene mellom menn som holder oss utenfor. Da gjelder det å gjøre seg lekker for å komme innenfor. Derfor lanseres prosjektet «Female Future» som et tilbud og ingen tvang. Tilbudet består i en strategi for å løfte kvinner inn i kompetente nettverk, eller pooler, der de faglig foredles slik at de velgende og mektige mennene hjelpes til å se ut over sin egen vennekrets og «bedrive perledykking», ifølge NHOs likestillingsansvarlige, Benja Stig Fagerland.

MODERNE KVINNEKAMP, altså. En catwalk der kvinner som sikter høyt kan vise seg fram, nå som vi er så formelt likestilte at ESA, EFTAS overvåkingsorgan, har nektet Norge retten til egne kvinneprofessorater, i likestillingens navn. I bånn ligger nok fortsatt den i sin tid omstridte retten til å delta på alle nivåer i samfunnet som likestilte, men NHO-aksjonen pukker ikke på rettigheter. NHO-aksjonen gjør likestilling til ett av mange suksesskriterier for god forretningsdrift. Budskapet er at vi ikke har råd til å overse alt talentet kvinner forvalter. Det er ikke kvinner som først og fremst skal velges, men talentet deres og kvalifikasjonene. I flere år har kvinner dominert universiteter og høyskoler uten at det reflekteres i næringslivets ledelse. Noen som får mer lyst på oss nå?NEI TIL KVOTERING, ja til perledykking, er en kvasiparole for silkefronten i NHO. Den illustrerer hvordan formelt likestilte kvinner ønsker å lirke tidligere rettighetstenkning på plass i det gode selskap uten å vekke anstøt. I skarp motsetning til den våknende og direkte frigjøringskampen i befolkningsgrupper lenger ned på den sosiale skalaen, hos unge kvinner med innvandrerbakgrunn. Her handler det om å risikere livet for å presse fram viktige saker på dagsordenen, som tvangsgifte, kjønnslemlestelse, æresdrap og vold mot kvinner. De siste åra har vi lært nye navn, Saynab, Nadia, Kadra, Jeanette og Shabana, som har gitt ansikt og stemme til nye norske samfunnskonflikter og representerer motstanden mot en kvinneundertrykking, en kultur- og religionskritikk vi trodde vi hadde lagt bak oss. DET ER SINTE OG MODIGE døtre som tør sette seg opp mot familiens krav om lydighet og patriarkalsk underkastelse. Fundamentaliseringen har økt i mange av innvandrermiljøene som føler seg utsatt og truet av storsamfunnet. Omskjæring av jenter kan foregå helt opp til 20-års alder for å hindre at døtrene skal bli seksuelt aktive. Kontroll av kvinners seksualitet er igjen nøkkelbegrepet for å forstå hva som skjer. Og selv om det først og fremst er innvandrerkvinnene som må bestemme målene for sin egen kamp, trenger de støtte fra alle andre som representerer humanistiske kulturer der kvinners rettigheter er menneskerettigheter. NYE LOVER MOT kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, utprøvingsprosjekter, handlingsplaner, nedsettingen av Kvinnevoldsutvalget og ikke minst en hel liten flora av grasrotorganisasjoner som jobber for voldsutsatte innvandrerkvinner, har likevel ikke maktet å stoppe en utvikling der kvinner kommer hit på familiegjenforening uten egne rettigheter. Verken Saynab, Nadia eller Kadra, som var blant de første som våget skinnet for å vise storsamfunnet hva som foregår av overgrep i deler av innvandrermiljøene, er lenger med som verdifulle støttespillere for myndighetene. Saynab kurset sammen med Kadra i fjor sommer politiet på Gardermoen i hvordan de skulle kunne stoppe familier som var på vei ut av landet for å gifte bort døtrene eller omskjære dem. Nå er hun fratatt både mobiltelefonen og PC-en hun hadde fått av Familiedepartementet som prosjektansvarlig.MEN FORTSATT overnatter jenter på flukt i Saynabs lille leilighet i Oslo. Saynab håper på flere bokollektiv og et nettverk mellom jentene og hjelpere som kan redde dem fra en håpløs framtid i isolasjon med ny identitet på hemmelig adresse. Hun vet hvor viktig storfamilien er for døtrene, selv når det ikke nytter å mekle. Hun vet også når det nytter. Hun har erfaring fra opplysningsarbeid blant skoleungdom som er svært mottakelige for hennes nådeløse og selvopplevde beskrivelser av omskjæring. Saynab har tidligere kritisert regjeringens eget forebyggende prosjekt mot omskjæring fordi det ikke ærlig beskriver hvilke konsekvenser kjønnslemlestelse har. Det er også en konflikt om ressursene skal brukes på foreldregenerasjonen eller ungdommen som er mest åpne for nye tanker.MODERNE KVINNEKRAV går i mange retninger. Kvotering, likelønn og midler til forskning på kvinnesykdommer er fortsatt like viktig som kravet om mobile voldsalarmer til voldsutsatte kvinner. Men innvandringen har konkretisert behovet for en mer aksjonsrettet feminisme enn den som de seinere åra stort sett har ytret seg som kvinneforskning på universitetene. En ny hverdag banker på døra. Det blir også innvandrerkvinnenes sak å kreve norskopplæring, samfunnskunnskaper og retten til å søke opphold på eget grunnlag etter ett år. Nye krav kan bli at mannens antall ekteskap må på rullebladet for å advare nye koner som risikerer å bli sendt hjem når han er ferdig med dem. Menn som er dømt for mishandling, kan miste retten til å hente ny kone fra utlandet, slik loven er i Sverige. Det er utfordringen i 2003, også for de lydigste kvinnene med innvandrerbakgrunn. Shabana kalte dem kveg. Oops, der kommer toget.