Silkerampen gir seg ikke

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det slår aldri feil. Om økonomien flerres av storm eller vugges i den bløte monsun, så forsyner mange av næringslivets ledere seg av godene uten hemninger. 2008 vil gå inn i historien som året der finanselitens arroganse og grådighet nesten ødela verdensøkonomien og vestlig kapitalisme. Krisa er langt fra over, og den vil etterlate seg regninger det kan ta tiår å betale. Likevel ser vi at en rekke norske ledere i norsk næringsliv får utbetalt feite bonuser. Finansavisen har gått gjennom lønn og bonuser for lederne i de 50 største børsnoterte selskapene, og tallene viser at toppsjefene fikk en gjennomsnittsutbetaling på 5.3 mill. hvorav 2.2 mill. var bonuspenger.

Øverst på denne lista troner topplederen i rigg- og serviceselskapet Prosafe. Han kammet inn 20.7 mill., eller seksten ganger mer enn statsministeren. Forklaringen som gis er typisk for en logikk de fleste vil oppleve som nokså fjern. Det høye bonusbeløpet er et resultat av at Prosafe ble delt i to børsnoterte selskaper og at det flyttet til Kypros. Man skal leve i et nokså spesielt miljø for å mene at børsnotering og flytting til et lavskatteland er bragder som fortjener millioner i påskjønnelse.

Dessverre er det nettopp her problemet ligger. Forestillingene om hva som er rett og rimelig betaling for en arbeidsinnsats bygger ikke lenger på en felles forståelse av hva som driver verdiskapningen. En viss type toppledere har brutt ut og opphøyd ledelse til en selvstendig produktivkraft hevet over alle andre. Det er de samme menneskene som tror at salg av virksomheter eller eiendeler er verdiskapning. Resultatet blir at silkerampen forfremmer seg selv til en innbilt internasjonal elite der belønningssystemet nesten er uten hemninger. Dette gjelder slett ikke alle, og mange selskaper har mer eller mindre frivillig frosset lederlønninger og regulert ned bonusene på grunn av finanskrisa. Spørsmålet er hvor lenge dette vil vare. Dessverre er det grunn til å tro at de fleste venter på gode, gamle tider der lønnstakerne reguleres hardt mens humla suser i toppsjiktet. Bare en våken og kritisk opinion kan hindre slike utskeielser.