Sin fars datter

Når Sofia Coppola i høst lanserer sin tredje film, er hun selv blitt en større attraksjon enn kunsten hun skaper.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MARC JACOBS, en av verdens mest innflytelsesrike klesdesignere, har oppkalt veska «Sofia» etter henne, og betrakter henne som sin muse. Den upåklagelig tidsriktige kunstneren Elizabeth Peyton har malt henne. Regissør Sofia Coppola lanserer i høst sin tredje spillefilm, «Marie-Antoinette». Fra filmfestivalen i Cannes ble det meldt om buing i salen, en høyst uvanlig reaksjon for en filmskaper som så langt har mottatt lite annet enn stående ovasjon. Men i en alder av 35 hadde regissørlegenden Francis Ford Coppolas datter uansett ikke behøvd å gjøre annet resten av livet enn nå og da å vise seg på en av de utallige festene hun mottar invitasjon til. Sofia Coppola ville for alltid blitt husket som årtusenskiftets mest stilsikre kvinnelige filmregissør, og som det tenkende menneskets «it-girl». I de innbringende rollene som regissør og moteikon, er hun nærmest blitt ufeilbarlig.

SÅ HAR DA OGSÅ forutsetningene vært de beste. I en omfattende profil i siste nummer av Vanity Fair, et magasin som deler Coppolas stilidealer, forteller hennes berømte filmfar om sin datters mildt sagt uvanlig barndom: «Vi kunne være ute et sted, på vei til en fest eller noe. Så kommer vi inn i rommet, og hun sitter på Andy Warhols fang og har en seriøs samtale med ham, i en alder av 11». Uten at særlig mange tok notis, fortsatte hun et ungdomsliv preget av den særegne kombinasjonen av penger, kultur og utseende som familien hennes sørget for: Portrettert av Steven Meisel i Vogue. Sin fars estetikkrådgiver. Arbeid for motekongen Karl Lagerfeld. Fotograf for franske Vogue og Andy Warhols Interview. Kunststudier. Et eget tv-program. En egen kleskolleksjon. En kritikerslaktet skuespilleropptreden i sin fars film «Gudfaren III». Men med «The Virgin Suicides» forandret alt seg.

COPPOLAS FILMDEBUT fra 1999, den dystre 1970-tallsberetningen om de vakre Lisbon-søstrene som til slutt begår kollektivt selvmord, er en studie i atmosfærerike bilder og stilsikker anvendelse av alskens popkultur. I likhet med sin gode venn Wes Anderson, som hører til samme regissørgenerasjon som henne, har Coppola en uvanlig fingerspissfølelse for hva som ser og høres bra ut. Den kom tydelig til uttrykk også i hennes elegante andrefilm, Oscar-belønnede «Lost in translation», som gjorde Tokyo til et uimotståelig reisemål for all ungdom med kulturelle aspirasjoner, og forvandlet Bill Murray til Los Angeles\' mest kredible aldrende skuespiller. Med ett var enhver bokutgivelse, fest eller person som kunne assosieres med Sofia Coppola, sikret å bli oppfattet som «in good taste».

FILMENE HENNES bæres mye mer av stemning og bilder enn av handling og oppklaring. «Jeg er ikke så interessert i hvorfor-spørsmålet», sier hun til Vanity Fair. «Marie-Antoinette» foregår på 1700-tallet og låner trekk fra kostymedramaet, og skiller seg dermed klart fra de tidligere filmene. Men musikk- og skuespillervalg bærer bud om at Coppola fortsatt har sikker sans for tidsånden, buende kritikere til tross.